Mjølners slagmark

Takk til Michael Nobel

2011-12-11T01:38:00.012+01:00

Alfred Nobels oldebarn, professor Michael Nobel, reagerer (takk og pris) på den norske Nobelkomiteens brudd på vedtektene for fredsprisen. Det samme gjør den norske juristen Fredrik S. Heffermehl.

Michael Nobel sier: "Ifølge Nobels intensjoner i testamentet, skulle prisen gå til "fredsforkjempere", nærmere forklart personer som arbeider for å hindre krig gjennom en "nasjonenes forbrødring", det vil si et globalt samarbeid om nedrustning basert på global rett og globale institusjoner. Verken mer eller mindre. Likevel har Nobelkomiteen de siste tiårene bevisst sett bort fra sitt oppdrag og valgt prisvinnere ut fra egne oppfatninger. Menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere og en lang rekke andre har fått prisen til tross for at deres innsats på ingen måte ligger innenfor Nobels spesifikke fredsvisjon som fremgår av testamentet."

Jeg støtter Nobels kritikk fullt ut. Han glemte imidlertid at Jagland & Co sågar ga "fredsprisen" til Barak Obama, presidenten i et land som har vært verdens mest fremtredende krigsførende nasjon i alle år etter den siste verdenskrigen. En helt uhyrlig tildeling og en understrekelse av Nobel-komiteens komplette politisk-kulturelle inkompetanse og slagside.

Hvis ikke Regjering og Storting snart sparker middelhavsseilerne i Nobelkomiteen og endrer dens sammensetning, må fredsprisen fratas Norge! Representantene i Nobelkomiteen må i fremtiden ikke kun komme fra rekkene av avdankede stortingspolitikere, men inkludere fagkompetanse fra utenrikspolitiske forskningsmiljø. Sistnevente gruppe må uten tvil også utgjøre flertallet i Nobelkomiteen.

PS. Vær så snill. Send Jagland (og gjerne også Geir Lundestad) tilbake til Europarådet for godt. Få dem for all del ut av landet før de gjør mer skade både på Nobels Fredspris og Norges anseelse i utlandet. For å si det med en omskriving av professor Lawrence J. Peter. "Disse to har steget til sitt inkompetansenivå i Norge. La dem for all del få anledning til å nå nye høyder i utlandet." En venn av meg som er innbitt EU-motstander, ser helst at de to blir opptatt som personlige medlemmer av Europakommisjonen.

Kritikken av Nobelkomiteen er høyst uberettiget, uttaler en opprørt Torbjørn Jagland. "Hele komiteen har nettopp avsluttet et smørbrødkurs der vi alle stod med glans, riktignok etter noe prøving og feiling. Klart vi er i stand til å forvalte Nobels Fredspris. Ingen tvil om det."

Hollywoods fredspriskonsert

2011-11-26T02:27:00.007+01:00

Tradisjonen tro avholder Hollywood og anglo-amerikansk musikkindustri fra verdens største krigførende nasjoner, USA og UK, fredspriskonsert i Oslo. En ting er i alle fall innlysende, udugeligheten til den norske Nobelkomiteen og dens direktør (og spesialist på USAs historie), Geir Lundestad, er på nesten samme nivå som i fjor.

En viss forbedring er å spore, men også i år domineres artistlisten av artister fra verdens fremste krigsførende nasjoner. Den politiske og kulturelle salgsiden til Den norske Nobelkomiteen holdes dermed intakt. For et par år siden var countryartisten Toby Keith, en varm tilhenger av USAs krigføring rundt om i verden, en av hovedattraksjonene på "fredspris"komiteens og Lundestads "fredspriskonsert". I år har Lundestad og "fredspris"komiteen maktet å få med seg tre - fire artister fra andre land enn USA og UK. En forbedring, men fortsatt er individuelle artister fra Asia og Latin-Amerika fraværende.

Når Kina eller andre neste gang hevder at Den norske Nobelkomitteen er et underbruk av anglo-amerikansk propaganda og hegemonibestrebelser, kommer jeg fortsatt til å nikke anerkjennede. Jeg får bare trøste meg med at jeg også i 2011 har den store gleden av å kunne skifte kanal, når den politiske og kulturelle slagsiden til Nobel "Freds"pris skal proklameres høyt og tydelig på NRK og visse utenlandske kanaler.

Ærlig talt. Tro meg, det skal bli en fornøyelse å skifte kanal. En ren fornøyelse!

Representanter fra den "Norske" Nobelkomitee bedyrer at de står helt selvstendig og ikke påvirkes av noen. Ikke en gang av sin egen kulturelle og politiske ballast. Verken når det gjelder hvem "Fredsprisen" utdeles til eller når det gjelder artister til "fredspris"konserten

Venstresidas fallitt

2011-11-09T01:33:00.031+01:00

Norsk venstreside må være noe av det mest patetiske i verden. La oss se på situasjonen. I motsetning til SV har partiet Rødt en sosialistisk antikrigsidologi. De har også en god forståelse av kapitalismen og de katastrofer denne økonomiske grunnformen påfører verden, men ellers framstår de som en lillesøster til SV som i manglende forståelse av en global kapitalistisk økonomi, har søkt tilflukt i de private sfærer. Det har også Rødt delvis gjort.

I den lune sofakroken liker SV seg best. Der er det godt å være. Der kan de snakke til kjeften går av ledd om barnehager, fæle mannfolk og svangerskapspermisjoner, strikke skjerf og rakke ned på alt fra røykere, strippeklubber og alkoholservering. Fullt i tråd med vestlandspietismen og kvinnesjåvinister (Kvinnegruppa Ottar) som de har omfavnet og omskapt til et slags radikalt alibi, selv om denne pietismen alltid har stått milevis fra det som opptar norsk fagbevegelse. At høyrepopulismen og FrP står sterkt i Norge og at høyreekstremister snart blir ansett som eksotiske innslag i demokratiet, har SV en stor del av skylden eller æren for (alt etter hvordan man ser det).

I går snakket jeg med en gresk venn og tillitsvalgt i en fagforening i Athen. Han spurte om norsk arbeiderbevegelse og norske sosialistiske partier ville solidarisere seg med gresk arbeiderklasse, og deres kamp mot korrupte politikere og internasjonal finanskapital. "Europeiske banker lånte våre politikerene svimlende summer og visste godt at de ikke kunne betale tilbake, men bank og finans gamlet på at EU-kommisjonen og Euroen ville sørge for det", sa han. "De finanssvina har ingen ære. Intet ansvar for samfunnet. Det eneste de er på jakt etter, er fortjeneste".

Jeg var enig med han, men kunne ikke si annet enn at venstresida i Norge var mest opptatt av kjønnsspørsmål. Tunge og vanskelige ting som kapitalistisk økonomi, profittjakt og klassemotsetninger har i Norge lenge stått i skyggen av viktigere ting som menneskelige genetalier og spørsmålet om hvem som trillet unger til og fra barnehagen. Med et skjevt smil faldt jeg også for fristelsen å nevne at en av ministrene til SV mente at det i dagens situasjon var langt viktigere å arbeide for offentlige pappagrupper.

Om noen måneder skal jeg kanskje til Italia på en jobb. Helt sør i italia. Der forholdene er aller jævligst, når det gjelder arbeidsledighet, ulovlig innvandring (blant annet på grunn av Natos og Norges krig i Libya), økende fattigdom og korrupsjon. Jeg gruer meg for å dra dit. Gruer meg for kanskje å oppdage at nok en fascistisk bevegelse er i framvekst. Jeg fryser ennå på ryggen av Jobbiks demonstrasjoner i Budapest.

Venstrepartiene ligger for døden i hele Europa. Derfor finnes det ingen motvekt lenger. Høyreekstremistene vokser jevnt i Sental-Europa og har også vekst i sine kjerneområder i Sør-Europa. Hvis ikke norsk og europeisk venstreside snart våkner, kommer høyreekstremister / fascister til å rulle over Europa og kline den sofaradikale venstresida til veggen. Når det skjer, vil det være vel fortjent. Dessverre for dem og dessverre for demokratiet. Men i det minste kan jo vestlandspietisten Audun Lysbakken på det tidspunktet ha fått etablert sine pappagrupper, og da er jo alt i skjønneste orden, ikke sant?

Det nye slagordet til norsk venstreside i kommende kommune-, fylkes- og stortingsvalg. "Det gjelder å ha blikk for kjønn, det absolutt viktigste her i verden", uttaler vestlandspietisten og SV'eren Audun Lysbakken med et kledelig smil. Han fortjener derfor appalus fra kvinnesjåvinistene i Kvinnegruppa Ottar (inntil de finner ut at menn overhodet ikke bør uttale seg i slike saker, men avrettes på stedet med et nakkeskudd).

Fredsnasjonen Norge og tortur

2011-11-03T23:26:00.008+01:00

Beklager. Jeg har forsømt meg. I mitt forrige innlegg om fredsnasjonen Norge og vår krigsarmè i Afghanistan, kom jeg dessverre i skade for å glemme at Norges krigsarme også samarbeider med våre allierte når det gjelder tortur. Riktignok antydet jeg det i mitt forrige innlegg, men sa det ikke i klartekst.

Derfor legger jeg meg fullstendig flat og takker Aftenposten som med sin gode journalistikk har gitt meg en fortjent oppstrekker. Vår krigsarme i Afghanistan er også delaktig i tortur. Nå er det sagt! Og dermed foreligger det nok et argument for ikke å ta krigsarmeen tilbake til Norge, men selge dem til et eller annet diktatur eller en krigsherre som dreper og herjer langt unna Norge.

Sjefen for Krigsarmeen i Afghanistan, Odin Johannessen, får kjøperen selvsagt billig med på kjøpet. Enda billigere kan kjøperen få Norges krigsminster, Grete Faremo. Henne selger vi gjerne for en kasse vin eller et par kilo appelsiner. Det holder i massevis for henne. Hun lyver så det renner av henne, siste gang om at Nato og vår Krigsarme bombet i Libya for å beskytte sivile. Nei, hun lyver så dårlig at hun er lite verdt i Norge som er en nasjon med høye etiske standarder, må vite.

Den latterlige fredsprisen

2011-10-07T23:26:00.002+02:00

Torbjørn Jagland forsetter ufortrødent å ødelegge Nobels fredspris og omskape den til en utmerkelse som kan tildeles til hva som helst og hvem som helst. Eneste forutsetning er at Jagland & Co finner en eller annen luftig begrunnelse for at utdelingen bidrar til fred . . . i en eller annen sammenheng . . . før eller senere . . . . en eller annen gang . . . . kanskje?

I de siste årene er den tidligere fredsprisen i økende grad blitt delt ut til menneskerettighetsforkjempere, kvinneaktivister, ledere av krigsførende nasjoner, oposisjonelle i land man ikke liker, miljøforkjempere, etc.

Fredsforkjemperne som prisen var myntet på, er det blitt stadig færre av. Noe annet kan man kanskje heller ikke vente fra Nobelkomiteen i et land som er blitt et haleheng til militær aggressjon, fortrinnsvis i områder som ligger behagelig langt borte fra Ola Nordmanns selvforherligelse av seg selv som fredskjær og nestekjærlig.

I dag er denne prisen ikke mer verd enn hvilken som helst pris. Den er knapt verdt annet enn en gjesp . . . . . en riktig laaaaaang gjesp.

Bring hjem den norske Krigsarmeen! . . . eller kanskje ikke?

2011-10-05T23:40:00.008+02:00

På Dagsrevyen i kveld stod Odin Johannessen, sjefen for Den Norske Krigsarmeen i Afghanistan fram og fortalte at de er beredt til å påta seg oppgaver i terrorforsvaret av Norge.

Joda, tenkte jeg. Ingen dum tanke. Snart blir de jo arbeidsledige. Ryktene vil jo ha det til at de skal trekke seg ut av Afghanistan i 2014. Joda, den norske krigsarmeen (tidligere kjent som Det Norske Forsvar) har jo ervervet seg betydelig erfaring gjennom å drepe Talibansoldater og synge trivelige vikingsanger om hvor herlig det er å ta livet av folk. Kanskje har de også deltatt i operasjoner som tok livet av sivile som så ut som fæle talibanere? Skitt au, litt svinn må man jo regne med. Det er jo så mange Afghanere å ta av, når alt kommer til alt. Ikke sant?

Joda, klart slike flotte vikinger og kjernekarer (og kvinner, unnskyld) bør komme tilbake til Norge og bli et forsvar igjen, istedetfor å være leiesoldater for amerikansk imperialisme. Bare tenk på alle pengene vi sparer i disse knappe statsbudsjettider der finansminsiteren lover å knipe inn på alt. Allerede ved årskiftet 2010 - 2011 hadde Den norske krigsarmeen i Afghanistan brukt 11,1 milliarder på å forsvare president Hamid Karzai's korrupte regime og USAs sårede stolhet etter terroren mot New York for 10 år siden.

Nei, vent nå litt. Ved nærmere ettertanke innser jeg at dette er galt. Fryktelig galt. Å ta slike folk tilbake til Norge? Nei, terrortrusselen i Norge fra høyreekstremistiske fascister, religiøse muslimske eller kristne fanatikere, bør vi ta oss av på en helt annen måte. Vi bør opprette et helt nytt Norsk Forsvar og styrke Politietaten. Finansieringen ordnes ved å selge hele den "norske" krigsarmeen i Afgahnistan til USA aller til andre som vil ha dem. Kanskje til diktaturer som vi og USA liker, som for eksempel Saudi-Arabia?

God ide! Saudi-Arabia er jo i motsetning til USA likvide og kan betale for seg. Var ikke det en mye bedre ide enn den krigssjefen Odin Johannessen kom med i kveld, så vet ikke jeg. En fabelaktig ide! Tror jeg ringer finansministeren i morgen tidlig

Den Amerikanske Krigsarmeen (den norske krigsarmeens nære allierte og læremester) lærer fanger i Abu Ghraib-fengslet i Irak om fordelene ved vestlig rettssikkerhet, humanisme og demokrati.

Bildet ble tatt da USA frigjorde irakiske oljekilder for vestlige oljeselskaper på samme måte som Norge og resten av Nato nå frigjør libyiske oljekilder.

Overrasket og sjokkert?

2010-11-15T23:43:00.013+01:00

Etter vel fire måneder i utlandet, sitter jeg i godstolen og skummer gjennom avisbunkene. Mye får meg til å rykke til i stolen. Det største sjokket kommer likevel idet det går opp for meg at fremtredende personer i norsk samfunnsliv er forbauset og sjokkert over at USAs ambassade driver overvåking i Norge, i strid med norsk lovgiving. Det mest paradoksale er at norske stortingspolitikere over hele spekteret, fra det mørkeblå FrP til sofaradikalerne i SV, er sjokkert.

Sjokkert! Er det virkelig mulig å være sjokkert!?

Neppe, det burde være godt kjent at USA har drevet overvåking i Norge siden slutten av siste verdenskrig med god hjelp av PST og deres forgjengere, og noen ganger inklusive ”norsk” militær etterretning. Norge har i alle år under og etter den kalde krigen vært en av USAs mest servile undersotter, uavhengig av om presidentembetet har blitt holdt av republikanske fascister som Richard Nixon eller George W. Bush, eller mennesker med en viss sans for menneskerettigheter og internasjonale spilleregler som for eksempel Obama.

Til tross for dette står norske folkevalgte fram og bedyrer at dette er ukjent for dem. Hvis de ikke lyver så det renner av dem, noe jeg personlig har lett for å tro, står det i alle fall svært dårlig til med historiekunnskapen på Løvebakken. Universitetet i Oslo bør øyeblikkelig tilby et voksenopplæringskurs i historie etter 1945. Bøkene til Wilkes og Gleditsch (1981) ”Onkel Sams kaniner”, og Bye og Sjue (1995) ”Norges hemmelig hær”, bør få plass på litteraturlisten. Om det hjelper stortingspolitikerne har jeg vondt for å tro, men det vil i det minste gi oss politisk desillusjonerte et visst håp om en mer oppegående riksforsamling . . . . . en gang i fremtiden, kanskje?

Norske stortingspolitkere uttrykker sjokk, vantro og forbauselse idet de oppdager at vannet er vått. Kunne jeg aldri ha forestilt meg, uttaler kjent stortingspolitiker.

Rasiststaten Israel slår til igjen

2010-06-04T02:15:00.010+02:00

Det finnes en håndfull nasjoner i verden som fritt kan drive med tortur, massakrere sivile og bryte alt annet som finnes av internasjonale lover og konvensjoner uten å frykte sanksjoner fra FN eller det såkalte internasjonale samfunn. En av de fremste blant disse er staten Israel der siste forbrytelse var overfallet på hjelpesendinger til Gaza i internasjonalt farvann. Sett i et familieperspektiv kan Israel godt sammenliknes med den bortskjemte guttungen som fritt får terrorisere alle andre og ødelegge alt i sin vei fordi foreldrene mener at det har han lov til. Så lenge pappa USA holder sin hånd over drittsekken, får han herje fritt mens resten av verden bøyer seg for å unngå pappas truende blikk og mulige sanksjoner.

Parhestene Israel og USA har på denne måten i årevis undergravd respekten for internasjonal lov og rett, og har dermed skapt et internasjonalt regime der ikke lover og regler, men den sterkestes rett gjelder. Derfor er det forståelig at også andre stater prøver å skaffe seg atomvåpen. Når internasjonal rett ikke lenger gjelder, er det kun en ting som betyr noe, og det er brutal og folkerettstridig maktbruk i samme gate som det Israel og USA ofte presterer.

For tida er Demokratene ved makten i USA. De har en smule mer respekt for internasjonal rett enn fascistbanden i det Republikanske parti som kanskje kommer til makten ved neste valg. Skjer det, vil internasjonal lov og rett igjen bli brukt som toalettpapir til den presidentlige anus. Det er vel kanskje ennå noen her i Norge som er i stand til å huske president George W. Bush og hans systematiske brudd på det meste av internasjonal lov og rett?

Er det så umulig å få USA til å sette hardt mot hardt mot Israel? Min spådom er at det aldri vil skje, ikke en gang om Israel bruker atomvåpen mot sine nabostater. Ingen reelle sanksjoner vil komme fra USA uansett om det er Demokratene eller Republikanerne som sitter med makten.

Grunnen er Israels strategiske betydning for USAs tilgang til og kontroll med oljen i Midt-Østen. Den andre grunnen er den Israelske lobbyen i Washington som vår egen ”Einstein” på USA, Geir Lundestad, sier har liten innflytelse siden ”jødene kun utgjør et par prosent av USAs befolkning” (NRK, 3. juni, Dagsnytt atten). Det Lundestad glemmer, er at ”valgstemmer teller, men ressurser bestemmer” og i amerikansk politikk vet man inderlig godt at den økonomiske valgstøtten som pro-israelske politikere får fra denne lobbyen, ofte er avgjørende for både valg og gjenvalg.

Tradisjonen tro begår Lundestand nok en brøler, når han trekker inn begrepet ”jøder” i forbindelse med Israels siste forbrytertokt. Dermed faller han i samme lavpannede gjørme som nynazister og Israel-dogmatikerne, som ”Med Israel for Fred” og diverse kristenfundamentalister, som heller ikke skiller mellom den etniske folkegruppen og staten Israel. Nynazistene fordi de intellektuelt sett står på apestadiet, og Israeldogmatikerne fordi de ønsker å sette likhetstegn mellom kritikk av Israel og jødehat, og dermed skremme folk vekk fra å kritisere Israel.

Kan man så gjøre noe eller finnes det ingen muligheter til å stoppe Israels gjentatte forbrytelser? Svært lite kan gjøres, utenom folkelige aksjoner og boikott. Mot rasiststaten Sør-Afrika på nittitallet ble en rekke boikottaksjoner forsøkt. Det mest effektive var våpenboikott, kultur- og sportsboikott og akademisk boikott med blant annet stopp i studentutvekslinger.

Jeg har likevel ikke tro på at den norske regjeringen kommer til å gå i bresjen for noe av dette. Til det er serviliteten overfor USA og Israel for stor i dagens regjerning. Hadde Høyre og FrP styrt ville vi kanskje til og med fått en støttresolusjon til Israels rett til å forsvare seg mot skumle folk med humanitære hjelpesendinger til Gaza. Dermed blir det opp til det sivile samfunn i Norge å stå for det som er mulig av boikottaksjoner. I dette USA-indoktrinerte "Se og Hør"-landet blir det litt av en jobb, men for all del - lykke til!

Overarbeidet norsk kristenfundamentalist med mental slitasje etter gjentatte ganger å ha forsvart Israelske overgrep og begrunnet dem som uttrykk for nestekjærlighet og etterlevelse av internasjonal rett.
NTB melder at Helsedirektoratet vurderer å forby slik aktivitet siden den fører til varig svekkede sjelsevner og det rene idioti

La Steve Jobs kun leke med dingsen sin!

2010-04-20T22:25:00.005+02:00

Ingen tvil om at Steve Jobs, grunnleggeren av Apple, briljerer så lenge det gjelder IKT og high tech-forretningsvirksomhet. Mangler ikke på intelligens der, nei. På den annen side - når det gjelder denne nerdens forståelse og innsikt i demokratiske rettigheter, stiller han på samme intelligensnivå som en boks sardiner i olje.

Det kom klart til syne da satiretegneren Mark Fiore ville distribuere tegningene sine via en egen app, et program for Apples iPhone og andre av Apples bærbare enheter. Da nektet Jobs. Begrunnelsen var at Fiores tegninger "latterliggjorde offentlige personer", og slikt skal man ha seg frabedt i Apple. "Offentlige personer" er maktpersoner som man skal adlyde blindt og aldri latterliggjøre eller forarge på noen som helst måte!

Steve Jobs må være født 80 år for sent. Han kunne utmerket godt glidd inn i rollen som Adolf Hitlers Gestaposjef eller Josef Stalins NKVD-sjef. Både Heinrich Himmler og Lavrentij Beria hadde nemlig samme oppfatning som Steve Jobs, men heldigvis ikke hans teknologiske innsikt og makt. I stedet for å begrense folks ytringsfrihet med avansert Apple-teknologi, måtte de ta i bruk mer primitiv teknologi som henging og skyting.

Et bilde av Steve Jobs slik vi vil han han. Her leker han med dingsen sin og prøver ikke å ødelegge det lille vi har igjen av demokrati.

Norges blodstenkte allierte

2010-04-06T22:01:00.032+02:00

Videobildene som dokumenterer en av USAs uttallige krigsforbrytelser i Irak er blitt offentliggjort. Det er Wikileaks som har fått tak i bildene som viser hva som skjedde da et titalls uskyldige sivile, deriblant to Reuters-ansatte, ble drept av amerikanske angrepshelikoptre i Bagdad 12. juli 2007.

Dagbladet skrev 5. april og 6. april at Reuters i tre år har forsøkt å få utlevert videobildene fra angrepshelikoptre som stod bak massakren. Men Pentagon har selvsagt nektet og gjort alt for å tåkelegge og bortforklare hendelsen. Det er bare ”business as usual” for denne pølen av imperialistiske krigsforbrytere, og bare et nytt tilskudd til ugjerningene deres som allerede kan fylle flere historiebøker. Se for øvrig den glitrende gode kommentaren til Thomas

Noe av det eiendommeligste er mange nordmenns reaksjoner, slik det kommer til uttrykk på ulike blogger og hjemmesider. En stor del er ivrige etter å forstå og bortforklare. De skriver at dette er forståelig. Det er krigstrette amerikanske ungdommer som er psykisk i uballanse. Eller skal vi dømme dem, disse stressede amerikanske guttene som sikkert misforstod situasjonen som oppstod?

Underforstått; det er krigsforbryterne det er synd i, ikke de uskyldige som ble massakrert. Hadde denne gjengen av norske normrelativistiske knehøner bekledt tribunalet i Nürenberg etter siste verdenskrig, ville samtlige nazistiske krigsforbrytere gått fri.

- "Drepte du uskyldige mennesker? Drepte du kvinner, barn og gamle og lo mens du gjorde det?"
- "Ja"
- "Var du stresset?"
- "Ja, det er jo et jævla press å drepe så mange hver dag."
- "Stakkars deg. Du kan gå - vi forstår hvor hvor grusomt det må ha vært."

Bilde av Ola Normann som tenker dype og kloke tanker om slitne amerikanske soldatgutter (Forhåpentligvis får Ola sand i kjefen og må spy etterpå).

Er du lei av din kvinne? Send henne i retur!

2010-03-07T20:48:00.040+01:00

Kvinnen som du har vært forelsket i, føler seg helt tom og det er tydeligvis ikke så mye igjen av forholdet. Mannen i forholdet har en overraskende løsning på dette – kvinnen blir skylt, brettet og stappet før hun blir plassert sammen med de øvrige kartongene i skapet under vasken. Neste overraskelse er at hun faktisk ikke er den første kvinnen som ydmykes på denne måten. Der ligger det også andre kvinner, brettet sammen og klar til å sendes i retur.

Underforstått: Slik skal kvinner som du har gått lei, behandles. Retur er en grei måte å bli kvitt stupide, selvopptatte, kjedelige og usexige kvinner.

Hvis dette hadde vært det nye reklameinnslaget til TurRetur, ville ikke reaksjonene latt vente på seg. Norges rike tilfang av feminister og kvinnesjåvinister ville gått fullstendig av skaftet, og reklamen ville blitt stemplet som en hån mot kvinner, et motbydelig utslag av mannens iboende nedvurdering av kvinner, et overgrep mot kvinner, at bevisst forsøk på å tråkke kvinner ned i dritten, osv., osv., osv. Kvinnedagen 8. mars ville fått paroler med oppfordring til boikott av all kildesortering på grunn av bransjens kvinneundertrykkende markedsføring, og kvinnesjåvinistene i Kvinnegruppa Ottar ville umiddelbart vært på pletten og forlangt at sjefen i TurRetur måtte avskjediges. Ganske sikkert ville saken også kommet opp i både regjerning og Storting. Bjørn Einar Romørens hopp i Kollen, ville ha fortonet seg som en flau bris, sammenliknet med kritikkstormen som dette ville utløst.

Men ta det bare med ro – den nye reklamen henger ikke ut kvinner. Den henger ut menn. Og da er jo alt greit, ikke sant?

Eller finnes det noen som ofrer en tanke på hvilken innflytelse slike innslag har på gutter og unge menns selvforståelse, og hvilke konsekvenser dette i neste omgang får for deres holdninger til samfunnet, og ikke minst for deres holdninger til kvinner?

Glemte jeg forresten at nevne at redaksjonsrådet i TurRetur har en helt perfekt kjønnsbalanse: Nancy Sand (Retursamarbeidet LOOP), Mona Mordal (Norsk Resy AS), Randi Varberg (Norsk Glass-Gjenvinning AS / Norsk MetallGjenvinning AS), Kari-Lill Ljøstad (Grønt Punkt Norge AS) og Kari Bang (Batteriretur AS). Kanskje kommer vi til å se dem i 8. mars-demonstrasjonen i morgen, under en parole som setter fokus på kvinneundertrykkende reklame?

Selv har jeg hittil vært en pedantisk kildesorterer, men nå føler jeg et intenst behov for å gi fan og dumpe all dritten i naturen.

Et trinn i resirkulering som viser det TurRetur og andre kvinnesjåvinister sannsynligvis oppfatter som intelligente og politisk korrekte menn

Hvis din religion gjør deg til et bedre menneske . .

2010-02-18T23:34:00.035+01:00

Mens hans hellighet i Roma, pave Benedict XVI, sliter med irske presters overgrep mot barn, har noen kreative sjeler eksperimentert seg fram til en vaksine mot slike prester. Var det noen som sa at kristendommen (lutheranere, katolikker, etc.) er moralsk overlegen religioner som Islam, Buddisme, Hinduisme, Jødedom, Shintoisme, osv.? I alle fall Islam? Syntes det var noen fra Framskrittspartiet som sa det, men jeg kan jo ha tatt feil.

Uansett, når alt kommer til alt, er alle religioners omdømme avhengig av menneskene som praktiserer den. I alle religiøse retninger finnes avskum, men det er selvsagt ikke ensbetydende med at alle i vedkommende religion er av samme sort. Et hvert intelligent menneske forstår da så pass? Eller kanskje ikke? . . . . Beklager, glemte et øyeblikk at jeg var i Norge. Målt etter antall innlegg i norske media synes nordmenn å være mye mer opptatt av moskeer, muslimers familieliv og hijab. At noen stikker pikker i smågutter får knapt oppmerksomhet i denne flommen. Men så er det jo kristne, demokratiske og siviliserte pikker det er snakk om. Så da så.

Fascisten Dick Cheney slår til igjen

2010-02-15T22:20:00.015+01:00

Fascisten og krigsprofitøren Dick Cheney, tidligere visepresident i USA og styreformann i Halliburton som tjente enorme summer på den folkerettstridige invasjonen i Irak i 2003, tar nok en gang til orde for tortur. Det er i og for seg ingen nyhet.

Det er heller ingen nyhet at Pentagon i årevis har utdannet sivilt og militært personell fra blant annet Latin-Amerika i torturmetoder ved Schools of Americas / Western Hemisphere Institute og noen andre militære anlegg i USA. Det er heller ingen nyhet at CIA i alle år har praktisert tortur, uavhengig av om sittende president har kommet fra Republikanerne eller Demokratene, slik konsentrasjonsleiren på Guantànamo på Cuba er et eksempel på.

Det som virkelig burde vært en nyhet er hva Fremskrittspartiets Siv Jensen eller Høyres Jan Tore Sanner mener om denne praksisen til Norges store allierte. Blir Jensen dypt sjokkert? Tar Sanner initiativ til en støttegruppe på Stortinget som kan snakke strengt til USAs ambassadør i Norge? Vil utenriksminister Jonas Gahr Støre ta skritt for at norske styrker i Afghanistan ikke overleverer fanger til amerikanske torturister?

Å stille slike spørsmål er egentlig helt fånyttes. De vil aldri bli besvart. Virkelighetsflukt og dobbeltmoral er i seg selv et politisk redskap, og norske politikere står her ikke tilbake for noen. Noen som ennå lurer på årsakene til politikerforakt?

Snart en lov mot politisk prostitusjon?

2010-01-26T20:49:00.019+01:00

Til NRK forteller forsker Anne Therese Gullberg at hun har sett en ny politikertype vokse fram, en politikertype som like gjerne arbeider for et partiprogram som for et PR-byrå med hemmelige kundelister. I mitt vokabular snakker Gullberg om politiske prostituerte som ved sin atferd undergraver demokratiet i all dets vesen.

Når du og jeg besøker valglokalene, er det for å stemme på politikere som kjemper for saker som vi selv mener er viktige. Det får oss opp av sofaen og fram til stemmeurnen. Hvis denne tilliten forsvinner er det ikke lenger noen grunn til å forlate sofaen, og det er nettopp det som har skjedd. I løpet av de siste 10 – 15 årene er tilliten blitt gradvis mer tynnslitt. Vi opplever stadig at de vi stemmer på, gir blanke fan i oss som velgere. Ikke før har de kommet inn i maktens korridorer før de selger seg til ressurssterke interesser som ofte står for helt andre meninger og interesser enn det vi selv gjør. Det er takken vi som velgere får.

Neste gang en politiker ber meg stemme på hans eller hennes parti ved Stortingsvalget skal jeg ha svaret klart: Skaff deg en ærlig jobb i stedet! Jeg stemmer verken på deg eller andre for at dere i neste omgang skal tjene penger på å forråde tilliten jeg gir dere.

Norge har en lov mot kjøp av folk som prostituerer seg under beltestedet. Når får vi en lov mot kjøp av folk som prostituerer seg over beltestedet, en lov mot kjøp av politiske prostituerte? Stortingsbygningen har lenge vært et symbol på politikere som ivaretar stolte demokratiske tradisjoner. Nå er den i ferd med å bli en utklekkingsanstalt for politiske og etiske luddere.

Stemme ved neste stortingsvalg? Nei, kjøp deg heller en politisk prostituert hos et PR-byrå eller en bande kommunikasjonsrådgivere som kan påvirke storting og regjerning til å ivareta dine interesser og saker. Det er mer effektivt enn å delta ved valgene. Har du ikke penger til det, skal du bare glemme det såkalte demokratiet. Forankre heller ræva solid i sofaen og se dem svette over mangelen på valgdeltakelse.

Bilde av en ærlig gateprostituert som - i motsetning til politiske prostituerte - ikke gir seg ut for å være noe annet.

Haitis blodsugere

2010-01-24T17:12:00.011+01:00

"Kriger og konflikter - det er business", sier Monsieur Verdoux, antihelten i Charlie Chaplin's svarte komedie fra 1947 med samme navn som antihelten. Verdoux kunne like gjerne sagt "katastrofehjelp" i samme åndedrag som "kriger og konflikter". Her er det også penger å tjene, på kort og på lang sikt for nyliberalismens stormtropper. Dette tar Benjamin Dangl opp i sin fremragende artikkel "Profiting from Haiti's crisis" på nettstedet Global Research. Blant disse finner vi i første rekke amerikanske selskaper, private leiesoldater, maktapparatet i Washington og selvsagt nyliberalismens viktigste verktøy; det internasjonale pengefondet (IMF).

De bruker krisen i Haiti til å øke sin fortjeneste, til å fremme nye runder med upopulær nyliberalistisk politikk, og til å utvide den militære og økonomiske kontrollen over Haitis befolkning . . . [ . . ] . . . det er viktig å merke seg at det Haiti trenger, er leger og ikke soldater, bevilgninger og ikke lån, en sterkere offentlig sektor og ikke enda mer privatisering, samt kritisk solidaritet med lokale grasrotorganisasjoner og Haitis befolkning for å øke deres egen selvbestemmelse i landet.

På Global Research har også Michel Chossudovsky en god artikkel om militariseringen av USAs bistand til Haiti. På dette nettstedet finner du også Chossudovskys artikkel fra 2004 der han tar opp USA/CIA, IMF og Verdensbankens bevisste destabiliseringspolitikk av Haiti. En vesentlig årsak til at Haiti i dag ligger med brukket rygg, også som nasjonalstat.

Takk til Neil Clark som gjorde meg oppmerksom på dette.

Statsminister Stoltenberg har nettopp gått ut med at regjerningen gir 200 millioner i nødhjelp i Haiti, kanalisert gjennom ulike FN-organ og frivillige hjelpeorganisasjoner. Tanken er god og støttes. La oss bare håpe at regjerningen også sørger for å kontrollere at videreformidlerne av disse pengene ikke lar dem gå rett i lommene på utenlandske parasitter og nødhjelpsprofittører som nå svermer inn over Haiti. Alle selvsagt med offisielt mål om å hjelpe en nødstedt befolkning og gjenreise Port au Prince.

Religiøst lowlife i særklasse

2010-01-20T21:05:00.035+01:00

På flyet ut av landet i forrige uke fikk jeg låne avisa ”Vårt Land” av en hyggelig medpassasjer, og motvillig og med atskillig vemmelse oppfrisket min kunnskap om Pat Robinson; amerikansk TV-predikant, kristenfundamentalist, republikaner og neofascist. Han er for øvrig selvskrevet på min ti på topp liste over ”innflytelsesrikt religiøst avskum” der han holder en god tredjeplass etter toppkrapylene George W. Bush og Osama bin Landen.

Av artikkelen i ”Vårt Land” framgår det at Robinson mener at haitierne fortjener(!) det fryktelige jordskjelvet som rammet Port-au-Prince. All lidelse og død er altså vel fortjent i følge Robinson. Og hvorfor – jo, fordi folk på Haiti for lenge siden inngikk en pakt med djevelen. Her er ingen ytterligere kommentarer nødvendig. Idiotiet taler for selv. Og det til overmål.

Robinson var forøvrig nær på å bli president i USA på 1980-tallet, og verken holdninger eller meninger har forandret seg vesentlig siden den gangen. Det sier heller ikke så rent lite om et pervertert politisk system som er i stand til å gjøre kunnskapsløse galninger som han til verdens mektigste leder.

Det er helt utelukket å besudle bloggen min med et foto av krapylet Robinson. Derfor nøyer jeg meg med en i Robinsons nærmeste slekt, og en med langt høyere IQ enn han. Ber samtidig om unnskyldning, hvis jeg med dette kommer i skade for å fornærme orangutangene. Alternativet hadde vært reptilene, men de ligger jeg allerede i konflikt med etter å ha sammenliknet dem med George W. Bush og Tony Blair. Egentlig har de rett. Til og med reptiler har da krav på en viss ærbødighet.

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat og i Oslo på norske bloggkart!

Bank og finans - moden for giljotinen?

2009-12-23T19:06:00.017+01:00

De statlige krisepakkene til britiske banker har ifølge riksrevisjonen (National Audit Office - NAO) hittil kostet 850 milliarder pund, en sum på 7.900 milliarder kroner. Hittil! Hva sluttregningen til skattebetalerne blir, er ennå uklart. NAO mener likevel at den britiske regjeringen har håndtert finanskrisa på en riktig måte. NAOs sjef, Amyas Morse, begrunner det med at overføringene var og er nødvendig for å unngå negative effekter for økonomien og samfunnet, dersom storbankene hadde kollapset. Negative effekter for økonomien og samfunnet?

Negative for hvem? I alle fall ikke for kjeltringsnettverket eller det som vanligvis omtales som det internasjonale bank- og finanssystemet. De skapte finanskrisa, men blir likevel belønnet av politikerne med massive statlige overføringer i størstedelen av verden. Samtidig blir krisas kostnader lastet over på vanlige skattebetalere som i tillegg også straffes av krisas resultater i form av økt arbeidsledighet og kutt i offentlige tilbud innen utdanning, helse, infrastruktur, osv. Klart staten nå må spare, også i Norge, og vår nye finansminister, Sigbjørn Johnsen, er satt på saken. Den perverse logikken i store deler av verden, og noe ledende politikere helst unngår å bekrefte – er at kostnadene av finanskrisa må betales. Ikke av de som skapte krisa, men av de som krisa går verst ut over. Er det rettferdig? Er det etisk? Er det på denne måten politikere fyller sin misjon som ombudsmenn for velgerne?

Men tro bare ikke at det internasjonale kjeltringsnettverket kun tilegner seg folks skattepenger anført av politikerne. De opererer selvsagt også på andre felt. En annen viktig inntektskilde ble nylig avslørt av sjefen for FNs kontor for narkotika og kriminalitet, Antonio Maria Costa. Han mener å kunne bevise at de internasjonale finansinstitusjonene har hvitvasket 352 milliarder dollar (2.022 milliarder kroner) i overskudd fra narkohandel så langt i løpet av finanskrisa. Hvis man i tillegg tar med seg hva det internasjonale bank- og finanssystemet tjener på trafficking, kriger, ulovlig organhandel, fordrivelse av urbefolkning og rasering av regnskoger og miljø, er det lett å skjønne hvem som har makten i verden. Og på toppen av alt påstår disse gangsterne i bank og finans at de er genuine tilhengere av etikk i næringslivet. De legger til og med vekt på å markedsføre seg selv som ledende på samfunnsansvar.

Hvis ikke internasjonalt ledende politikerne lærer av finanskrisa og tar makta tilbake fra finansmafiaen, er det nok best å vende tilbake til den franske revolusjonens idealer. Og i så tilfelle, er det vel også på tide å la giljotinene synge? Ikke det? Vel, det lyder kanskje brutalt, og jeg ber om tilgivelse om jeg kom i skade for å støte sarte sjeler. Vi nordmenn er jo så sarte, så humanistiske og gode av oss så lenge det ikke dreier seg om Afghanistan og onde, slemme muslimer eller andre som vårt kjære USA vil ha oss til å slakte.

Vel , vel - jeg gir meg. Kanskje vil det være nok å plassere en giljotin på samtlige økonomiske og juridiske læresteder rundt om i verden, for å minne økonomi- og jus-yngelen om at verden ikke lenger vil tolerere kjeltringsstrekene deres? Kanskje vil det være tilstrekkelig?

Obama og Ossietzky - som ild og vann!

2009-12-09T19:13:00.014+01:00

Lever vi nordmenn i en boble? Med huet så djupt i grautfatet at vi har mistet all logisk sans? For hver dag den absurde fredsprisutdelingen til Barack Obama nærmer seg, blir fredspristildelingens forkjempere stadig mer desperate. En av disse absurditetens forkjempere, er den tidligere lederen av nobelkomiteen, Ole D. Mjøs. Til Dagsrevyen 9.12. sier han kritikken mot fredsprisen til Obama, er et gode. Det styrker fredsprisens omdømme at tildelingen skaper debatt, og han begrunner det med den harde kritikken mot fredsprisutdelingen i 1936 til den tyske pasifisten og antimilitaristen Carl von Ossietzky.

Jeg måtte klype meg i armen for å forsikre at jeg var våken. Å sammenlikne Obama med Ossietzky er ingenting annet enn et hån mot Ossietzkys minne. Obama lever ikke som en utstøtt. Han er ikke uten makt og innflytelse i samfunnet. Obama blir ikke fengslet og torturert for sine meninger. Han fører ingen kompromissmissløs kamp mot voldsbruk, og han kommer nok heller ikke til å dø av de skader som denne kampen påfører han. Men det gjorde Carl von Ossietzky! Obama på sin side, står som en representant for det motsatte. Men det har tydeligvis Ole D. Mjøs glemt? Eller kanskje er det bare slik at han, som millioner av andre nordmenn etter femti år med pro-amerikansk hjernevask, har mistet all vurdringsevne, når det blir snakk om USA, amerikansk politikk og amerikanske presidenter?

Jeg vet i alle fall hva jeg kommer til å gjøre under fredsprisutdelingen og fredspriskonserten. Boikotte begge med radio og TV avslått mens Fredsprisen går rett vest i omdømme og respekt i verden. "Dett var dett", for å si det med gamle Marve Fleksnes.

William Blum om Barack Obama

2009-11-30T10:34:00.036+01:00

Den 10. desember kommer USAs president, Barack Obama, til Oslo for å motta sin høyst ufortjente fredspris.

William Blum, forfatteren av bøkene "Rogue State" (2006) og "Killing Hope" (2003) ble for noen måneder intervjuet av Tom Good om blant annet Obama-administrasjonen. Blum er i beste fall avventende. "Jeg kan ikke se noen forskjell mellom utenrikspolitikken til Bush og utenrikspolitikken til Obama" . . [. .] . . "Forandringene han har stått for er i beste fall kosmetiske" . . [. .] . . "Jeg begynner å tro at Obama ikke har noen sterk drivkraft til noe som helst, utenom det at han så gjerne ville bli president".

Flere innslag med William Blum finnes på YouTube. Blums kommentar til fredsprisutdelingen til Obama finnes på hans egen hjemmeside. Han innleder sin kommentar med et utsagn fra Voltaire (1694 - 1778):

Det er forbudt å drepe; derfor blir alle drapsmenn straffet med unntak av de som dreper mange mennesker og gjør det til lyden av trompetfanfarer

Parodien Nobels fredspris

2009-10-09T20:39:00.039+02:00

Kviet meg egentlig for å kommentere dette. Hendelsen er nesten for vanvittig til å kommentere. Nobelkomiteen har gitt "fredsprisen" til president Barack Obama, til øverstkommanderende i verdens mest aggressive og militaristiske land; til en president som ennå ikke har oppnådd noe som helst på fredsfronten, men tvert om er i gang med å trappe opp USAs krig i Afghanistan. Det er så absurd at det kan være lett å gripe til psykologiske forklaringer i forsøket på å forstå nobelkomiteens beslutning. I det lengste velger jeg likevel å tro at virkelighetsorienteringen til Torbjørn Jagland og de øvrige medlemmene i nobelkomiteen fortsatt er intakt. La oss derfor legge godviljen til og se nærmere på begrunnelsen.

"Nobels fredspris for 2009 skal tildeles president Barack Obama for hans ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid. Komiteen har lagt spesiell vekt på:

Obamas visjon om og arbeid for en verden uten atomvåpen.
Obama har som president skapt et nytt klima i internasjonal politikk. Multilateralt diplomati står igjen sentralt, med vekt på den rolle FN og andre internasjonale institusjoner kan spille. Dialog og forhandlinger foretrekkes som virkemiddel for å løse selv de vanskeligste internasjonale konflikter.
Visjonen om en verden uten atomvåpen har på en kraftfull måte revitalisert forhandlinger om nedrustning og rustningskontroll.
Gjennom Obamas initiativ spiller USA nå en mer konstruktiv rolle i å møte de store klimautfordringene verden står overfor. Demokrati og menneskerettigheter skal styrkes.
Det er sjelden at en person i den grad som Obama har fanget verdens oppmerksomhet og tent et håp blant verdens folk om en bedre framtid. Hans diplomati er basert på forestillingen om at de som skal lede verden, må gjøre det på grunnlag av verdier og holdninger som deles av størstedelen av jordens befolkning.
Gjennom 108 år har Den Norske Nobelkomite prøvd å stimulere nettopp den internasjonale politikk og de holdninger som Obama nå er den ledende talsmann for i verden. Komiteen vil slutte seg til Obamas appell om at "Now is the time for all of us to take our share of responsibility for a global response to global challenges."

Denne begrunnelsen kan ganske enkelt kokes ned til at Obama får fredsprisen fordi han gir inntrykk av (via apeller, visjoner, politiske floskler, etc.) at USA igjen skal bli en sivilisert nasjon etter at verden i åtte år har måttet lide under kristenfundamentalisten og neofascisten George W. Bush sitt vanstyre og internasjonale bøllepolitikk. Enig i at Obama tenner et håp, men at det skal være nok til å gi han Nobels fredspris? Er det at USA velger et politisk sivilisert og tilsynelatende intelligent menneske til president, tilstrekkelig for å gi dette mennesket Nobels fredspris? Neppe.
Kan det så være at Nobelkomiteen bruker fredsprisen preventivt denne gangen? Dvs. at de prøver å "låse" Obama til hans egen svulstige politikerretorikk på en slik måte at han blir nødt til å følge opp sine fagre fraser i praktisk politikk? Mulig det, men er det noe historien har lært oss, er det at USA aldri lar seg låse eller forplikte til noe som helst, hvis det ikke tjener USAs stormaktsinteresser og ønske om global økonomisk og militær kontroll. Tror Jagland & Co virkelig at fredsprisen til Obama vil forandre noe på det? Neppe. Så urealistiske kan de da ikke være.
Dermed sitter jeg kun igjen med en forklaring. Torbjørn Jagland er nylig valgt til president i Europarådet som arbeider med å fremme demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsutvikling i sine 47 medlemsland. Åtte år med neofascisten Bush har naturlig nok skapt avstand mellom Europa og USA, ikke minst når det gjelder synet på demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Gjennom fredsprisen til Obama var kanskje Jaglands tanke å skaffe seg Obamas goodwill og dermed bygge bro mellom Europa og USA? Dersom det er tilfelle, kan Jagland ha oppnådd det motsatte, å gjøre Obama svært forlegen og lite villig til å ha noe å gjøre med presidenten i Europarådet.
Uansett hvordan det nå er eller ikke er. Fredsprisen til Obama er særdeles vanskelig å forstå, hvis den i det hele tatt lar seg forstå. At man over hele verden stiller seg uforstående, viser bare at fredsprisens omdømme er blitt redusert. Kanskje blir fallet i omdømme for Nobels fredspris det eneste som denne skremmende naive Nobelkomiteen oppnår? Denne saken er ikke tragikomisk lenger, den er bare tragisk. Det beste som kan gjøres er å skifte ut hele komiteen og sende blundermakeren Jagland snarest til Strasburg og Europarådet.

Skill mellom israelere, jøder og sionister!

2009-10-06T00:09:00.024+02:00

Dermed var vi i gang igjen. Hårsåre sionister er igjen på den verbale krigsstien i Norge. Og hva gjelder saken denne gangen? Joda, NTNU har gjort noe så vederstyggelig som å sette opp forelesningsserien "Israel-Palestina-konflikten: Hva er forskningsbasert kunnskap?", og det skaper (selvsagt) sterke reaksjoner ved den israelske ambassaden i Norge og i israelsk media. Hvorfor? Jo, fordi forelesningsserien, i følge en kilde i UD i Israel, består av Israel-hatere og at ingen med et nøytralt syn på Israel står på lista over talere.

Rektor ved NTNU, Torbjørn Digernes, sier han støtter forelesingsserien, men at han ikke støtter en akademisk boikott av Israel. Jeg støtter han på begge punkter. Det vil være galt å innføre akademisk boikott av Israel, forstått på den måten at norsk akademia ikke vil ha noe å gjøre med israelske borgere eller folk som tilhører den etniske gruppen jøder. Mange israelere og etniske jøder er i opposisjon til krigsforbrytelsene som den sioniststyrte staten Isreal har begått gjennom mange tiår, sist i Gaza i januar 2009. Derfor vil det være helt galt å stoppe vitenskaplig samarbeid med dem.

Hvem bør så boikottes? Svaret er rimelig enkelt: sionistiske akademikere som er medlemmer eller tilhengere av Likud, Kadima, National Religious Party og Shas. Hvorfor bør de boikottes? Fordi de er tilhengere av en apartheid-ideologi der Israel i følge overtro og en slags guddommelig forsyn skal ha lov til å tilegne seg all jord og eiendom til alle "undermennesker" som har bodd der i mange hundre år. Som regel betyr det palestinere.

Nå bør vi i Norge og norske media snart lære å skille mellom Israel (statsdannelse i 1948), israelere (statsborgere av Israel), jøder (etnisk folkegruppe) og sionister (apartheid-tilhengere og dels neo-fascister). Det er ikke verre enn å skille mellom Norge (statsdannelse 1814), nordmenn (statsborgere av Norge), etniske nordmenn (etnisk folkegruppe) og Norgesdemokratene, Norsk Front, etc. (apartheid-tilhengere og dels neo-fascister). Så lenge vi roter med disse begrepene blir det også rot i debatten om Israel og evt. boikott.

Helt til slutt en nødvendig kommentar. Fra sionistisk hold hevdes det at ingen i NTNUs forelesningsrekke er nøytral til sioniststaten Israel? Nøytral? Maken til overmodig, grenseløs frekkhet! Det er det samme som å be om nøytralitet i forhold til apartheidregimet som herjet i Sør-Afrika fram til de ble kastet på historiens skraphaug i 1994, og regjerningen til Nelson Mandela overtok. Sionismen fortjener nøyaktig samme skjebne.

Sionismen er en ideologi basert på imbisil overtro og religiøse vrangforestillinger. Derfor har den ingen plass på 2000-tallet og bør snarest på historiens skraphaug sammen med annet ideologisk slagg! For å bidra til det, er det nødvendig og viktig med blant annet akademisk boikott av sionister, likegyldig hvilket statsborgerskap de måtte ha. Det bør være neste skritt for NTNU og alle andre norske akademiske institusjoner, i den grad de vil betrakte seg selv som verdige arvtakere av renessansens opplysningstid. I motsatt fall er akademia i Norge død, og vi er tilbake til middelalderen.

Nok en amerikansk fredspriskonsert

2009-10-03T00:28:00.008+02:00

Geir Lundestad, historiker og direktør i Det "norske" Nobelinstitutt, er i sadelen igjen og forbereder "fredspriskonserten" i desember. I fjor deltok ti artister på "fredspriskonserten". Av disse kom 50 % fra den store, snille "fredsnasjonen" USA som på det tidspunktet førte aggresjonskrig mot to land (Irak og Afghanistan) samtidig som de motsatte seg alle forsøk på aktiv miljø- og klimapolitikk, og førte aktiv undergravingsvirksomhet i en rekke land - heriblant Venezuela, Peru, Cuba, Pakistan, Syria og Hviterussland.

I år ligger Lundestad an til å overgå seg selv. Av de hittil seks artistene kommer fem (over 80%) fra denne velsignede "fredsnasjonen". Blant dem countryartisten Toby Keith som helhjertet støttet opp om president George W. Bush under Irak-krigen, og som skrev en hit om den fryktelige hevnen USA ville ta over alle sine fiender. Som vanlig framstår USA og alle amerikanere i denne lavpannede, knallstupide redneckens hode som "the good guy", og alle som måtte ha andre meninger, er selvsagt "bad guys" som snarest må avlives, fortrinnsvis etter en god posjon tortur. Toby Keith, riktig en kjekk, hjernedød redneck fra "Gods own country".

Men Lundestand har selvsagt stor forståelse for at Keith. Vi må jo akseptere at Keith er preget av miljøet i USAs sydstater. Da vil Lundestand neppe ha noe i mot om Keith også slår av en låt om det kjekke Ku-Klux-Klan og andre trivelige, folkelige fenomen fra den kulturelle og politiske sumpen som utgjør USAs sydstater.

Selv om Lundestand gjør sitt beste for å bortforkare Tony Keith, står det likevel klart at "fredspriskonserten", under Lundestads styre, er blitt et USA-dominert artistshow. Man skulle nesten tro at Lundestad ikke er klar over at det eksisterer dyktige kunstere og artister i Europa, Asia, Sør-Amerika, Afrika eller Australia som kunne blitt invitert av det "norske" Nobelinstitutt. Godt gjort, Mr. Lundestad, riktig en innertier denne gangen. Kanske bør du ved fredsprisutdelingen i 2010 omdøpe det "norske" Nobelinstiuttet til et mer høvelig navn, USAs Nobelinstitutt, og kjøre fredspriskonserten i Hollywood. Det "norske" Nobelinstitutt; - til å le av eller kanskje mer passende, til å spy av.

Ny rødgrønn regjering!

2009-09-15T02:16:00.017+02:00

Stemte jeg? Visst fan! Denne gangen var jeg i Norge og kom meg i tillegg opp av sofaen for å stemme. Hvorfor? Kort og godt fordi jeg måtte. Jeg ville ikke tålt å se seg selv i speilet tirsdag 15. sept. og oppdage at jeg indirekte hadde hjulpet fram en borgelig regjering med FrP som største parti. Jeg kjenner deres like fra Tyskland og Frankrike. Selv om dagens stortingsvalg var et valg mellom pest og kolera, dvs. en rødgrønn regjering som driver krig i Afghanistan, og en blå regjerning som ville drevet krig over hele verden, dersom "den (for tida) store brune far i Washington" hadde funnet det for godt. Da fikk jeg heller gi min stemme til de rødgrønne og avgrense Norges krigshandlinger (forhåpentligvis) til ett land. Hørte du det, Jonas Gahr Støre?

Det er forresten underlig å tenke på at FrP og Høyre vil hive Mulla Krekar ut av landet, men selv har de ingen betenkeligheter med å danse regjeringsmessig klintango med det norske mulla-partiet, Kristelig Folkeparti. Kanskje fordi FrP og Høyre deltar sammen med KrF i lobby-gruppen "Israels venner" på Stortinget, og synes det er både rett og riktig å avlive ikke-vestlige folk som f.eks. palestinere? Jo da, jo da - jeg vet jeg er urettferdig mot Høyre. De har tross alt bare en representant i "Israels venner" og jeg håper inderlig at de verdikonservative i Høyre snart sørger for at det blir et tilbakelagt stadium. Kanskje etter at sionistene i Israel har begått sin neste massakre på sivile palestinere som "truer Israel" ved å oppholde seg i hjemmene sine som sionistiske nybyggere vil overta?

Nå vet jeg valgresultatet, og er rimelig fornøyd. Det norske mulla-partiet ble svekket (Gud skje lov!), en-krigs-partiene (de rødgrønne) beholdt makten og flerkrigs-partiene tapte. Nå får FrP'erne nøye seg med å hive stein på asylsøkere her i landet istedenfor å massakrere "svartinger og muslimer" i andre land. Samtidig satt jeg med en vemmelig smak i munnen. Jeg har aldri vært noen tilhenger av "vingleflokken", dvs. Venstre og Sponheim, men han er trolig den mest redelige politikeren i Norge på borgelig side. Det er en uhyre sjelden egenskap blant norske (og utenlandske) politikere, og noen burde starte kronerulling slik at han kom hjem til minst 2-3 flere sauer enn de han forlot på gårdsbruket da han startet på Stortinget. Ærlig talt, Lars Sponheim, du har i alle fall min dypeste respekt for din kompromissløse ivaretakelse av tradisjonene etter John Locke.

Helt til slutt, Norge er i det vesentligste befolket av sjølgode, velfødte sytpeiser som aldri blir fornøyd med noe som helst. Og hvis de er fornøyd med noe, kan du være sikker på at misnøyens apostler i FrP dukker opp og forklarer dem hvor vondt de har det. Derfor foreslår jeg at den nyvalgte, rødgrønne regjerningen snarest oppretter et fond som kan hjelpe sytpeisene til å emigrere til paradis, dvs. USA. Tro meg, det vil være verdt pengene! Hvert eneste øre!

To kjekke norske gutter i Kongo

2009-09-10T03:14:00.020+02:00

Norsk presse rapporterer at to "kjekke norske gutter” er blitt arrestert i Kongo anklaget for drap. I ettertid synes pipen å ha fått en annen lyd. Uansett - begge de "kjekke norske guttene" har sin fortid i Telemarkbataljonen.

Hva er så denne Telemarkbataljonen? Et svar et at den ikke har noe å gjøre med det tradisjonelle "norske forsvar", men er etablert etter bud fra USA/Nato som et redskap til å forsvare USA's globale økonomiske og politiske interesser i verden. Telemarkbataljonen finansieres av norske skattebetalere og med velsignelse av et servilt Storting. Telemarkbataljonen er et forsøk på å bygge opp en profesjonell krigsenhet som kan settes inn overalt i verden, likegyldig om det de settes inn mot representer en reell trussel mot Norge eller ikke.

Sommeren 2008 fikk NRK1 tillatelse til å overvære de ellers strengt hemmelige øvelsene og et testutvalg av soldater til Telemarkbataljonen. Lørdag 30. august 2008 ble et utsnitt vist i Dagsrevyen. Der fikk vi et utilslørt innblikk i så kalt "tøff opplæring". Mishandling og barbari inngikk i opplæringen som om ingen nasjonale eller internasjonale lover eksisterte. Med andre ord helt i tråd med gangstervirksomheten som amerikanske soldater opplæres til. Nå har "to kjekke norske gutter" fra Telemarkbataljonen blitt arrestert og anklaget for mord i Kongo. Hvorvidt de er skyldige eller ikke er vanskelig å si, men med deres bakgrunn i Telemarkbataljonen er det rimelig stor grunn til tvil. Her læres man, i tråd med amerikansk militær opplæring, opp til å drepe med god samvittighet og uten refleksjoner om ens handlinger bryter med etiske standarder og internasjonal rett.

Med Telemarksbataljonen har Norge fått sin egen profesjonelle avdeling av skruppelløse mordere, og rekruttene er alt fra unge, uerfarne adrenalinjunkies til følelseskalde morderspirer. De to som sitter fanget i Kongo kan være en av delene eller noe midt i mellom. Uansett vil vi erfare at denne bataljonen av opplærte krigsforbrytere også kommer til å ta seg til rette i det norske samfunn i årene som kommer. Om ikke lenge er tida inne for at noen av dem klikker mentalt og dreper uten skrupler. Hvem skal vi da legge skylden på? I alle fall ikke på ungdom som "forsvaret" rekrutterer til denne forbryterbataljonen. Anklagen må i første rekke rettes mot Storting, Regjerning og ikke minst høyre offiserer i det såkalte norske "forsvar". Nettopp de burde nå sittet på anklagebenken i Kongo.

Det er også svært interssant å se reaksjonene i den norske befolkningen: "Send militæret og befri dem", "Dette hadde aldri skjedd med amerikanere", osv. Det tas som gitt at de to nordmennene er uskyldige dels fordi de er våre landsmenn (og selvsagt ikke kan begå kriminelle handlinger) og dels fordi aktor i rettsaken overspiller (og vi overser fullstendig at Kongo er full av utenlandske lykkejegere som kun har som mål å berike seg selv på bekostning av kongoleserne). Altså igjen den norske sjølgodheten, dobbeltmoralismen og kjøtthue-mentaliteten i fri dressur! Skulle likt å se trynene på disse kjøtthuene hvis noen tsjekkere eller egyptere ble arrestert i Norge anklaget for mord og deretter befridd av en kommandotropp fra hjemlandet. Bare synd at evolusjonen ikke ennå har maktet å gjøre folk med slike mentale skavanker forplantningsudyktig. Men vi lever da ennå i håpet.

USAs overgrep, 1945 - 1991

2009-05-09T13:57:00.148+02:00

I serien "USAs overgrep opp gjennom tidene" er dette artikkel nr. 3 i en serie på fire.
(Bildet viser noen av ofrene fra My Lai i Vietnam, 16. mars 1968, da amerikanske soldater myrdet 504 ubevæpnede sivile vietnamesere med en overvekt av kvinner, barn og eldre. Bildet er hentet fra Wikipedia)

Oversikten nedenfor strekker seg fra slutten av 2. verdenskring i 1945 og fram til slutten på "den kalde krigen" i 1991. Denne epoken i USAs historie preges av at USAs aggresjon i utlandet blir moderert av terrorballansen. Begge supermakter, USA og Sovjetunionen, har nok atomvåpen til å kunne utslette hverandre mange ganger. Begge vet også at et slik krig vil bety slutten for begge land og verden for øvrig. Derfor er begge forsiktige i sin utenrikspolitikk og unngår stort sett å tirre hverandre direkte.

Ikke desto mindre fortsetter USA sin imperialistiske kurs, men brutal våpenmakt blir i denne perioden til dels avløst av "stille krigføring" i den forstand at USA bruker sine hemmelige tjenester som f.eks. CIA til å gjøre mer av "jobben". Noen eksempler er angrepet på Cuba i 1961, massakrene i Indonesia i 1965 og statskuppene i Hellas i 1967 og i Chile i 1973.

Samtidig intensiverer USA i denne perioden sin propaganda. Filmer fra Hollywood, TV-serier, tegneserier, aviser og tidsskrift tas i bruk for å framstille USA som demokratiets vokter, redelighetens høyborg og verdens fremste forsvarer av frihet, menneskerettigheter og rettferdighet. Propagandaen er så massiv (samtlige media) og allestedsnærværende (jfr. USA-symboler på alt fra t-skjorter og i reklame for div. forbruksvarer) at innbyggere i USA og store deler av verden ikke oppfatter den enorme avstanden mellom ord og gjerning. Resultatet blir derfor ofte en nesegrus beundring av USA og av alt som er amerikansk. Kort sagt, folk er mer villig til å se gjennom fingrene med amerikanske overgrep enn de er med overgrep som gjøres av andre land.

Her fortsetter lista som ble påbegynt i forrige artikkel:

41) 1945 - 1949, Politisk og økonomisk intervensjon, Kina
Det bryter ut borgerkrig mellom Chiang Kai-sheks nasjonalisthær og Mao Zedongs kommunistiske motstandsbevegelse som kjempet mot den japanske okkupasjonsmakten under 2. verdenskrig. USA støtter Chiang Kai-sheks hær med våpen, økonomi og ”rådgivere”. En ting var å begrense kommunismens innflytelse, men samtidig var det også viktig å beskytte USAs tilgang til kinesiske naturressurser og markeder. Kina måtte på samme måte som Europa bygges opp etter verdenskrigen, og representere derfor et stort marked for amerikanske selskap. I perioden 1945 - 49 er Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) president i USA

42) 1945 - 1954, Politisk, militær og økonomisk intervensjon, Filippinene
USA støtter president Manuel Roxas med våpen, økonomi, etterretning og ”rådgivere” i kampen mot Huk-geriljaen som hadde røtter tilbake til frigjøringskampen først mot Spania på 1800-tallet, deretter mot USAs kolonialisering (1898 – 1913) og til sist mot Japans okkupasjon under 2. verdenskrig. I denne perioden er Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) og Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961) presidenter i USA

43) 1947, Militær og politisk intervensjon, Uruguay
USA sender bombe- og jetfly til hovedstaden Montevideo for å vise USAs militære styrke i forbindelse med uroligheter i befolkningen der studenter og fagforeninger protesterer mot president Luis Batlle Berres økonomiske politikk. Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) er president i USA på dette tidspunktet.

44) 1947 - 1949, Undergraving, politisk og økonomisk intervensjon, Hellas
Etter frigjøringen fra den tyske okkupasjonsmakten i 1945 kastes Hellas ut i en borgerkrig mellom venstreorienterte motstandsstyrker fra 2. verdenskrig og greske regjeringsstyrker. I 1947 griper CIA inn og sørger for at det blir valgt av en sterkt høyreorientert regjering i landet.
I denne perioden er Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) president i USA. CIA ble etablert i 1947 og fra dette tidspunktet opererer de bak kulissene for å ivareta USAs interesser.

45) 1950, Politisk og militær intervensjon, Puerto Rico
Purto Rico ble okkupert av USA i 1889 som følge av at Spania tapte den spansk-amerikanske krig i 1889. Et opprør for uavhengighet fra USA i 1950 (Jayuya-opprøret ledet av Pedro Albizu Campos) knuses militært i løpet av tre uker av amerikanske marinesoldater, fly og krigsfartøy. Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) er president i USA

46) 1948 - 1950, Undergraving, politisk og økonomisk intervensjon, Costa Rica
Etter valgfusk fra president Calderón organiserer Jose Figures et opprør. Han innsetter den lovlig valgte Otilio Ulate som president etter et interimsstyre på 18 måneder der Figueres får innført noen progressive lover (bl.a. nasjonalisering av banker, etablert stemmerett for kvinner og fattige, rett til utdanning for alle, etc.). USA oppfatter dette som sosialistiske lover og derfor en trussel mot USAs interesser i Costa Rica.

I denne perioden trues Figueres flere ganger av USA og CIA. Figueres kommenterte det senere slik: ”USA vil gjerne ha diktaturstater i Latin-Amerika så lenge de er antikommunistiske og bare later som om de er demokratiske.” Underforstått: USA bryr seg ikke om hvem som styrer og hvor brutal regimet er, så lenge det ikke truer amerikanske interesser. I denne perioden er Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) president i USA.

47) 1950–1953, Politisk, militær og økonomisk intervensjon, Korea
USA griper inn i borgerkrigen mellom det pro-amerikanske Sør-Korea og det pro-kinesiske og pro-sovjetiske Nord-Korea. Dette utløser Koreakrigen der USA truer med å bruke atomvåpen. Minst 2 mill. koreanere blir drept eller såret. I denne perioden er Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) president i USA.

48) 1953, Undergraving, økonomisk og politisk intervensjon, Iran
I 1953 er Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961) president i USA. I et militærkupp i regi av CIA styrtes den folkevalgte presidenten Mohammed Mosaddegh. Grunnen er at Mosaddegh ønsker å nasjonalisere Irans oljeressurser. Dermed står amerikanske og engelske oljeselskap i fare for å miste sin dominans på oljeutvinning i Iran.

USA v/CIA innsetter sjah Mohammad Reza Pahlavi som diktator. Sjahens diktatur og brutale sikkerhetspoliti, SAVAK, provoserte i 1979 fram den religiøse revolusjonen som ble ledet av ayatolla Ruhollah Khomeini. Over 25 års med sjahens undertrykkelse og med solid støtte fra USA, bidrar i 1979 også til gisseltakningen i den amerikanske ambassaden. I 1953 er Harry S. Truman (demokrat, 1945 - 1953) president i USA.

49) 1954, Undergraving, økonomisk og politisk intervensjon, Guatemala
CIA organiserer et militærkupp som styrter den folkevalgte presidenten Jacobo Arbenz Guzmán fordi han ønsker å nasjonalisere jord eid av det amerikanske selskapet United Fruit Company.
Det CIA-organiserte militærkuppet ble starten på 40 års militærdiktatur med USA-støttede juntaer der over 200.000 mennesker blir drept av militæret og paramilitære dødskvadroner som f.eks. Mano Blanca. Det ble gjennomført over 400 ulike massakre av mayaindianere i løpet av juntatiden som avsluttes i 1996.

(Bildet viser visepresident Richard Nixon (t.v) sammen med oberst Carlos Castillo Armas, diktator i Guatemala. Bildet er tatt i juni 1954)

Kuppet mot president Guzman skjer under president Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961) og USAs dominans over Guatemala videreføres under presidentene John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963), Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969), Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974), Gerald Ford (1974 – 1977), Jimmy Carter (1977 – 1981), Ronald Reagan (1981 – 1989), George H. W. Bush (1989 – 1993) og avsluttes under Bill Clinton (1993 – 2001)

50) 1954, Politisk og økonomisk intervensjon, Vietnam
USA står bak våpenleveranser til kolonimakten Frankrike i deres forsøk på å slå ned opprøret ledet av den vietnamesiske frigjøringsbevegelsen ”Viet Minh”. Dette skjer under president Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961)

51) 1955 - 1970, Undergraving, økonomisk og politisk intervensjon og senere militær intervensjon, Kambodsja
Mangeårig CIA-engasjement fra og med 1955 bidrar til et kupp i 1970 der Lon Nol tar makten, og styrter kong Sihanouk som USA oppfatter som sympatisør av Nord Vietnam. Kong Sihanouk har sterk støtte på landsbygda og Lon Nols kupp fører dermed til økt oppslutning om den maoistiske bevegelsen Røde Khmer.

Røde Khmer inntar Phnom Penh i 1975 og begynner sitt brutale styre med å omdanne landet til et jordbrukssamfunn. Røde Khmer er teoretisk primitiv og anti-intellektuell bondebevegelse som er sterkt inspirert av Mao Zedongs teorier der bondestanden står i spissen for revolusjon og forbedringer i samfunnet.
I perioden 1955 – 1970 er følgende presidenter i USA: Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961), John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963), Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) og Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974)

52) 1958 - 1984, Undergraving, økonomisk, politisk og militær intervensjon, Libanon
USA intervenerer flere ganger militært i landets borgerkriger, både med og uten aksept fra FN. Hensikten er i første rekke å ivareta Israels og egne politiske, økonomiske og strategiske interesser.

I denne perioden er følgende presidenter i USA: Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961), John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963), Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969), Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974), Gerald Ford (republikaner, 1974 - 1977), Jimmy Carter (demokrat, 1977 - 1981) og Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989)

53) 1958, Militær intervensjon, Panama
Tropper ilandsettes for å slå ned demonstrasjoner mot USAs okkupasjon av kanalsonen. Kanalsonen – som er Panamansk territorium – ble okkupert av USA i 1914 og blir først i 1999 tilbakelevert til Panama. Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961) er USAs president i 1958

54) 1959, Politisk, økonomisk og militær intervensjon, Haiti
USA griper inn militært og på andre måter gjennom bl.a. CIA, og avverger et opprør mot diktator “Papa DoC” Duvalier som styrte Haiti i perioden 1957 – 1971.
I løpet av Duvaliers diktatur ble over 30.000 haitiere drept. Tortur var en dagligdags foreteelse. Mange hundre tusen mennesker flyktet i denne perioden fra Haiti og Duvaliers brutale politi ”Tonton Macoutes”. I 1959 er Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961) USAs president.

55) 1960 - 1980, politisk og økonomisk intervensjon, Sør-Afrika
CIA hjelper det sørafrikanske apartheidregimet med div. informasjon for å arrestere ANC-medlemmer og blant dem også Nelson Mandela. USAs støtte til apartheid-regimet skyltes ikke ønsket om å støtte et rasistregime som verden ellers boikottet. Snarere ble Sør-Afrika ansett en viktig økonomisk samarbeidspartner og som en potensiell alliert som kunne beskytte amerikanske interesser i nabolandene Botzwana, Namibia, Zimbabwe og Mosambique.

Apartheidregimet faller til slutt i 1990. I 1960 er Dwight D. Eisenhower (republikaner, 1953 - 1961) USAs president. Deretter følger presidentene John F. Kennedy (demokrat, 1961 – 63), Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 -69), Richard Nixon (republikaner, 1969 – 74), Gerald Ford (republikaner 1974 – 77) og Jimmy Carter (demokrat, 1977 – 1981).

56) 1961, militær intervensjon og undergraving, Cuba
USA medvirker i en mislykket invasjon i Grisebukta som blir planlagt av CIA og utført av amerikanske og eksil-cubanske tilhengere av Batista-diktaturet som ble styret av den cubanske 26 juli-bevegelsen i 1959, ledet av Fidel Castro. Amerikanske fly med overmalte kjennetegn deltar også i invasjonen. Hensikten er å skjule at USA deltar direkte i innvasjonen.

I USA er John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963) president. USA innfører en handelsblokade av Cuba som siden har fungert under samtlige amerikanske presidenter fram til i dag. Blokaden har en rekke ganger blitt nedstemt i FN og regnes også som et brudd på WTOs regelverk om fri verdenshandel.

57) 1961, politik og økonomisk intervensjon samt undergraving, Kongo / Zaire
CIA deltar i planleggingen av mordet på den folkevalgte statsministeren Patrice Lumumba. USA støtter deretter militærkuppet og innsettingen av diktator Mobutu Sese-Seko som styrer landet fra 1965 til 1997. Hans brutale styre antas å ha tatt livet av over tre millioner mennesker, og hele tiden med økonomisk, politisk og militær støtte fra USA. Zaire / Kongo er et Afrikas rikeste land på bl.a. malmer og mineraler, og USA-selskaper sammen med især belgiske forretningsinteresser, var sterkt involvert i utnyttelsen av disse ressursene.

I USA er John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963) president, men støtten til diktator Mobutu fortsetter også under presidentene Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 -69), Richard Nixon (republikaner, 1969 – 74), Gerald Ford (republikaner 1974 – 77), Jimmy Carter (demokrat, 1977 – 1981), Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989), George H. W. Bush (republikaner, 1989 - 1993) og Bill Clinton (demokrat, 1993 - 2001).

58) 1962 - 1975, politisk og økonomisk intervensjon, undergraving, Laos
Økonomisk og militær støtte i borgerkrig til Hmong-hæren mot den nasjonalistiske og kommunistiske geriljaen Pathet Lao. I USA er John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963) president, men krigføringen fortsetter også under presidentene Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 -69), Richard Nixon (republikaner, 1969 – 74) og Gerald Ford (republikaner 1974 – 77).

59) 1962, politisk og militær intervensjon, Cuba
Etter invasjonen i Grisebukta året i forveien, får cubanske myndigheter utplassert sovjetiske atomraketter for å avskrekke nye invasjoner fra USA. USA på sin side sender flåtestyrker som blokker Cuba og dermed oppstår Cuba-krisen. I USA er John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963) president.

60) 1963, politisk intervensjon og undergraving, Vietnam
Sør-Vietnams første president Ngô Dình Diem blir avsatt i et CIA-støttet statskupp Vietnam. I USA er John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963) president.

61) 1963, politisk intervensjon og undergraving, Irak
For å oppnå større kontroll over og inntekter fra oljeutvinningen i landet, bistår USA til militærkupp og drapet på ”republikkens far”, Abd al-Karīm Qāsim, og sørger dermed indirekte for at Ba’ath-partiet kommer til makten. Qāsim styrtet i 1958 Iraks eneveldige kongedømme og omdannet Irak til en republikk med Egypt og Egypts president Gamal Nasser som forbilde. Qāsims politikk var ”farlig” for amerikanske økonomiske interesser, især i petroleumssektoren, siden Qāsim også ønsket å følge Nassers nasjonaliseringspolitikk.

Med Ba’ath-partiet med makten får amerikanske oljeselskap fortsette sin virkesomhet uforstyrret i Irak. I USA er John F. Kennedy (demokrat, 1961 - 1963) president.

62) 1964, militær intervensjon, Panama
Panamanere demonstrerer mot USAs okkupasjon av den økonomisk viktige kanalsonen. Et tjuetalls demonstranter blir drept og 500 andre såret av amerikanske tropper. I USA er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) president.

63) 1964, undergraving, politisk og økonomisk intervensjon, Brasil
CIA iscenesetter statskupp mot den demokratisk valgte presidenten João Goulart. Operasjonen fikk kodenavnet ”Brother Sam” og innebar undergravingsarbeid fra CIA. I tillegg hadde USA fire oljetakere, krigsskip og hangarskipet ”Forrestal” liggende utenfor kysten i tilfelle de militære kuppmakerne skulle få behov for støtte. I kuppet tar den brasilianske hærsjefen, Humberto de Alencar Castello Branco, makten.

Militærdiktaturet varte i alt 21 år, altså helt fram til 1985. I løpet av denne tiden skaffet amerikanske storbedrifter seg et solid fotfeste i Brasil. I USA er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) president.

64) 1964 – 1973, militær, politisk, økonomisk intervensjon og undergraving, Vietnam
USA intervenerer i full skala (flyvåpen, bakketropper, etterretning og marine) i borgerkrigen mellom Sør- og Nord-Vietnam. Over to millioner sivile blir drept bl.a. gjennom USAs terrorbombing av byer og landsbygder. Amerikanske tropper gjør seg skyldig i alt fra tortur til en lang rekke massakre på sivile i Vietnam og nabolandene Kambodsja og Laos. Bildet viser amerikanske marinesoldater som torturerer en fange ved hjelp av såkalt "waterboarding".

"Hva USA gjør i Vietnam er det mest fremragende eksempel på filantropi som vi har vært vitne til i våre dager, utført av et folk overfor et annet folk" (redaktør David Lawrence i U.S. News & World Report, 21. feb. 1966, s. 112)

I denne perioden er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) og Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974) presidenter i USA.

65) 1964 - 1983, politisk og økonomisk intervensjon, Uruguay
USA etablerer CIA-underbruket “Office of Public Safety” (OPS) i hovedstaden Montevideo. Oppgaven er å trene landets politi og militære i etterretning og tortur i kampen mot den venstreorienterte geriljaen Tupamaros. I 1964 er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) president i USA.

Den amerikanske støtten til det som senere ble kalt Uruguays "skitne krig" fortsatte helt fram til 1983 og dermed også under presidentene Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974), Gerald Ford (republikaner, 1974 - 1977), Jimmy Carter (demokrat, 1977 - 1981) og Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989).

66) 1965 - 1973, undergraving samt politisk, økonomisk og militær intervensjon, Laos
USA gjennomfører en rekke bombetokter mot byer og landsbygder i Laos i forbindelse med Vietnam-krigen, og supplerer dette med invasjon fra Sør-Vietnam. Hensikten er å stoppe forsyningslinjer fra Nord- til Sør-Vietnam. Dette bidrar til å utløse borgerkrig i Laos. USA og Thailand finansierer og trener styrker som sloss mot Pathet Lao-styrkene. USA gjennomfører teppebombing med B52-fly.

Avisa “The Guardian” fastslo 03.12.2008 at Laos ble truffet av en B-52 bombelast hvert åttende minutt, 24 timer daglig mellom 1964 og 1973, dvs. mer enn det USA slapp av bomber under hele 2. verdenskrig. Millioner av sivile ble drept. I denne perioden er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) og Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974) presidenter i USA.

67) 1965, politisk og økonomisk intervensjon samt undergraving, Indonesia
CIA iscenesetter et militærkupp der president Sukarno styrtes. En vesentlig grunn er at han står for alliansefrihet (the Non-Aligned Movement), dvs. uavhengighet fra pakter som f.eks. Nato og Warszawapakten. CIA innsetter militærdiktator Mohamed Suharto som president i et usedvanlig blodig militærkupp.

Det regnes med at mellom 500 000 og en million mennesker ble massakrert av Suhartos tropper. CIA hadde på forhånd lagd lister over mennesker som burde myrdes siden de var kommunister eller venstreradikale. Suharto forbød etter kuppet alle venstrepartier, tømte nasjonalforsamlingen for personer som var lojale mot president Sukarno, forbød fagforeninger og innførte sensur i alle media. Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) er president i USA.

68) 1965 - 1966, militær, politisk og økonomisk intervensjon, Den Dominikanske republikk
En demokratrisk valgt regjerning ledet av president Juan Bosch velges i 1963. Bosch innfører flere sosiale reformer som lov til å danne fagforeninger, fri helsetjeneste, etc. Han blir motarbeidet av godseiere, finansvesen og konservative prester som avsetter han i et statskupp samme år. For å forhindre at kuppmakerne mister makten, ilandsetter USA 23.000 soldater (Operation Powerpack) i 1965. De okkuperer landet fram til 1966 og til Joaquín Balaguer, tidligere diktator Rafael Trujillos medarbeider, blir ”valgt” til president. I denne perioden er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) president i USA.

69) 1966 - 1967, militær, politisk, økonomisk intervensjon, Guatemala.
For å sikre amerikanske selskapers interesser blir USAs "jungelkrigere", Green Berets, som var beryktet for sin brutalitet fra Vietnam-krigen, sendt inn. Det er usikkert hvor mange guatemalske fagforeningsfolk og oposisjonelle de drepte i disse årene mens Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) er president i USA.

70) 1967, politisk intervensjon og undergraving, Hellas
Ved hjelp av CIA foretar det greske militæret et statskupp og kaster den demokratisk valgte regjeringen til Panagiotis Kanellopoulos. Kuppmakerne innsetter en militærjunta som senere blir kjent som oberst regimet med Papadopoulos som leder.

På kort tid gjør juntaen seg beryktet for tortur og systematiske brudd på menneskerettighetene. USA ønsket i særdeleshet på denne tiden å framstå som "den frie verdens" leder og som en usvikelig forsvarer av demokrati, tale - og pressefrihet, og menneskerettigheter. Juntaårene i Helles førte til at USA fikk vansker med å opprettholde denne løgnen for folk i Europa og især for grekerne. Derfor er grekerne den dag i dag særdeles skeptiske til amerikansk propaganda av enhver art.

USA-president Bill Clinton ba i 1999 om unnskyldning for USAs innblanding i Hellas sine indre anliggender, og for USAs uforbeholdne støtte til juntaregiment i perioden 1967 - 74. I juntaperioden 1967 - 1974 er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969), Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974) og Gerald Ford (republikaner, 1974 - 1977) presidenter i USA.

(Bildet viser oberstjuntaen i Hellas. Kilde: Wikipedia)

71) 1967, militær og politisk intervensjon, Bolivia
CIA-agenter med Félix Rodríguez i spissen, henretter den cubanske revolusjonshelten Ernesto Che Guevara etter at han tidligere er blitt tatt til fange av bolivianske soldater og amerikanske "spesialstyrker". I 1967 er Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969) president i USA.

72) 1969 – 1975, militær intervensjon, Kambodsja
USA teppebomber / terrorbomber landsbyer og jungelområder og sender inn soldater for å ødelegge transportruter som den vietnamesiske frigjøringsbevegelsen Viet Cong har mellom Nord- og Sør-Vietnam. Kambodia-spesialistene Milton Osborne, David P. Chandler og Ben Kiernan hevder at denne bombingen var en vesentlig årsak til at maoistbevegelsen Røde Khmer fikk økt oppslutning blant folk i Kambodia.

Det er anslått at vel 1,5 - 2 mill. mennesker ble drept direkte og indirekte som følge av krigføringen i perioden 1969 - 1975. I perioden 1975 - 1979 hadde Røde Khmer makten i Kambodsja og drepte mellom 1 mill - 2,5 mill. mennesker. De ble fjernet fra makten i 1979 av Viet Cong-styrker fra Vietnam. I denne perioden har USA disse presidentene: Lyndon B. Johnson (demokrat, 1963 - 1969), Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974) og Gerald Ford (republikaner, 1974 - 1977).

73) 1970, militær intervensjon, Oman
Amerikanske marinesoldater blir sendt inn i Oman for å lede en mulig invasjon av Iran. Invasjonen har til mål å motvirke en mulig revolusjon mot det USA-støttede diktaturet til Sjah Mohammad Reza Pahlavi. I 1970 er Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974) president i USA, og utenriksminister Henry Kisinger

74) 1973, undergraving, politisk og økonomisk intervensjon, Chile
I årene 1970 - 1973 og med påtrykk fra amerikanske industrigiganter som f.eks. ITT, planlegger og gjennomfører CIA et blodig statskupp mot den demokratisk valgte presidenten, Salvador Allende. En vesentlig årsak er Allendes planer om å nasjonalisere de chilenske kobbergruvene som amerikanske selskap som ITT kontrollerer.

CIA innsetter general Augusto Pinochet som diktator og støtter oppbyggingen av DINA som senere blir beryktet over hele verden for sin tortur og grusomhet. Flere av DINAS torturister har sin "utdanning" fra amerikanske sentre som f.eks. School of Americas. Denne "skolen" er senere blitt omdøpt til Western Hemisphere Institute.

I henhold til Rettig-rapporten (1993) og Valech-rapporten (2004) ble over 3.200 mennesker drept, 80.000 fengslet uten rettegang og 30.000 torturert. Over 200.000 chilenere rømte fra landet under diktaturårene til Pinochet.

I USA var Richard Nixon (republikaner, 1969 - 1974) president i kuppåret 1973, og kuppet ble i stor grad gjennomført av CIA med aktiv støtte fra utenriksminister Henry Kissinger. I perioden fra 1973 og fram til Pinochets avgang i 1981 ble Chile-juntaen aktivt støttet av USA under presidentene Gerald Ford (republikaner, 1974 - 1977) og dels Jimmy Carter (demokrat, 1977 - 1981).

75) 1975 – 1999, undergraving, politisk og økonomisk intervensjon, Øst-Timor
USA støtter og bistår i 1975 Indonesias diktator Suhartos angrep på og okkupasjon av Øst-Timor som opphørte som portugisisk koloni i 1975. En plass mellom 150.000 - 200.000 av en befolkning på knapt 700.000 blir drept i løpet av okkupasjonen som varte fram til 1999.

I denne perioden er disse presidenter i USA: Gerald Ford (republikaner, 1974 - 1977), Jimmy Carter (demokrat, 1977 - 1981), Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989), George H. W. Bush (republikaner, 1989 - 1993) og Bill Clinton (demokrat, 1993 - 2001)

76) 1975 – 2002, undergraving, politisk og økonomisk intervensjon, Angola
Angola blir selvstendig fra Portugal i 1975, men etter frigjøringen bryter det ut borgerkrig mellom de to frigjøringsbevegelsene MPLA og UNITA. UNITA får militær og økonomisk støtte fra diktator Mobutu i Zaire/Kongo, fra apartheidstaten Sør-Afrika og fra USA. Sør-Afrika bistår UNITA med bl.a. agenter og spesialtropper. MPLA får på sin side våpenleveranser og økonomisk støtte fra Sovjetunionen og militær samt humanitær støtte fra Cuba.

MPLA vinner det første lovlig gjennomførte valget i 1992, men det aksepteres ikke av UNITA som fortsetter sitt opprør, fortsatt med støtte fra USA. Kampene varer helt fram til 2002 da lederen av UNITA, Jonas Savimbi, dør. De gjenværende UNITA-lederne omdanner UNITA til et lovlig parti som, ved valget i 2008, fikk 16 av 220 seter i parlamentet. Det sier sitt om UNITAs store folkelig støtte, som var et av USAs argumenter for å støtte UNITA.

I løpet av denne perioden har USA følgende presidenter: Gerald Ford (republikaner, 1974 - 1977), Jimmy Carter (demokrat, 1977 - 1981), Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989), George H. W. Bush (republikaner, 1989 - 1993), Bill Clinton (demokrat, 1993 - 2001) og George W. Bush (republikaner, 2002 - 2009)

77) 1979 – 1990, undergraving, politisk, økonomisk og militær intervensjon, Nicaragua
USA invaderte Nicaragua første gang i 1894. Deretter fulgte en rekke militære og politiske intervensjoner som alle tok sikte på å tjene interessene til amerikanske bedrifter som var opptatt av god og billig tilgang til landets naturressurser.

I 1979 styrtes diktaturet til Anastasio Somoza Debayle av den nasjonale frigjøringsbevegelsen FSLN (Frente Sandinista de Liberación Nacional). Med et visst unntak fra en periode under USA-president Jimmy Carter, hadde USA støttet Somoza-dynastiet helt siden 1936.

Etter FSLNs maktovertakelse og på direkte oppdrag fra daværende president i USA, Ronald Reagan, iverksetter CIA sin undergraving av Nicaragua. De rekrutterer og trener opp høyreekstremist-organisasjonen Contras, som bl.a. gjennom terror mot sivilbefolkningen, gradvis svekker FSNL's store folkelige oppslutning. I tillegg blir økonomien i landet svekket på grunn av USAs handelsblokade og de stadige ødeleggelsene som Contras står bak. Til tross for at USA ønsker at resten av verden skal oppfatte krigen mot Nicaragua som en borgerkrig, er det flere eksempler på at militære enheter fra USA deltar direkte i kampene. Et eksempel er amerikanske styrker (trolig Navy Seal) som i februar 1984 minelegger havnen i Corinto. Et annet eksempel er angrepet 10. okt. 1983 der CIA og US Navy Seal ødelegger et lager på 12 mill. liter drivstoff.

Da krigen var over i 1990 er Nicaragua konkurs, over 50.000 mennesker er blitt drept i trefninger med Contras og amerikanske spesialstyrker og over 150.000 mennesker har flyktet til utlandet. I USA fikk CIAs aktivitet et forsiktig etterspill gjennom den såkalte Iran-Contras-affæren. Det verste var ikke at man gjennom stråmenn (Contras) hadde angrepet, myrdet mennesker og ødelagt økonomien i et annet land. Det verste var at man hadde brukt penger fra våpensalg til Iran til å finansiere Contras. Det sier ikke så rent lite om amerikansk etikk og utenrikspolitikk.

USA hadde følgende presidenter under sin krig mot FSNL og Nicaragua: Jimmy Carter (demokrat, 1977 - 1981), Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989) og George H. W. Bush (republikaner, 1989 - 1993).

78) 1983, politisk og militær intervensjon, Grenada
I 1979 styrtes regjeringen på øystaten Grenada av Maurice Bishop som har stor folkelig støtte. Bishop forbyr andre partier og innleder et samarbeid med Cuba inntil en ny revolusjon styrter han i 1983. Maurice Bishop blir henrettet av det nye regimet. Under påskudd om at Cuba er i ferd med å få for stor dominans på Grenda - til tross for at de nye makthaverne har skutt "Cuba-vennen" Bishop(!)- invaderer USA øystaten og sørger for å få på plass et USA-lydig regime. Vel 400 grenadiere og et mindre antall cubanere blir drept under invasjonen. I USA er Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989) president.

79) 1987 - 1988, politisk, økonomisk og militær intervensjon, Iran
USA skyter ned et iransk passasjerfly over Den persiske gulf. USA støtter president Saddam Hussein i Irak med våpen og økonomi i krigen mot Iran. I USA er Ronald Reagan (republikaner, 1981 - 1989) president.

80) 1989, militær og politisk intervensjon, Filippinene
I desember 1989 deltar hangarskipet USS Enterprise i operasjonen "Classic Resolve". Den har som mål å forhindre at president Corazon Aquino blir styrtet i et statskupp ledet av oberst Gregorio Honasan som tidligere hadde bidratt til å styrte den korupte og USA-vennlige president Ferdinand E. Marcos. Jagerfly fra US Airforce angriper flyene til kuppmakerne. Kuppet mislykkes.

81) 1989 - 1990, undergraving, politisk, økonomisk og mlitær intervensjon, Panama
USA invaderer Panama, arresterer militærdiktator og tidligere CIA-medløper Manuel Noriega og oppløser den panamanske hæren. Noriega har helt siden 1958 vært en nær alliert med USA og bl.a. støttet amerikanske intervensjoner både mot Sandinistene (FSNL) i Nicaragua og FMLN i El Salvador.

Når USA nå avskriver han som alliert, synes det å ha sin bakgrunn i at USA ikke er fornøyd med hjelpen fra Noriega i forbindelse med CIA's undergraving av FSNL og FMLN. Dette er imidlertid hemmelig informasjon som ikke kan brukes offentlig. Derfor trenges et påskudd og det blir at Noriegas tropper skal ha banket opp(!) noen amerikanere. Dette hevdes i sin tur å være grunnen USAs operasjon ”Just Cause” mot Panama. Andre påskudd er at Noriega driver med pengevasking og narkotikasmugling, noe som ikke er ukjent for USA siden Noriega har gjort dette i alle år mens han samarbeidet med CIA. I kampene blir et sted mellom 1000 og 2000 panamanere drept. Flesteparten sivile. I USA er George H. W. Bush (1989 - 1993) president.

USAs overgrep, 1846 -1939

2009-05-02T18:48:00.071+02:00

I serien "USAs overgrep opp gjennom tidene" er dette artikkel nr. 2 i en serie på fire.

(Illustrasjonen "Ten Thousand Miles From Tip to Tip" er hentet fra "Philadelphia Press" som i 1898 stolt kommenterer annekteringen av andre lands territorier og dermed utvidelsen av USAs territorium)

Oversikten nedenfor strekker seg fra 1846 og fram til andre verdenskrig (1939 - 1945). Denne epoken i USAs historie preges av at landet vokser fram som industriell stormakt. Særlig fordi USAs industri i økende grad etter 1910 blir mer effektiv enn koloni- og industristormakten Storbritannia. Samtidlig hadde USA lært av Storbritannia, som USA selv maktet å løsrive seg fra i 1778, og i perioden 1846 - 1939 adopterer USA selv en kolonial og imperialistisk praksis som stort sett er i full aktivitet den dag i dag, over 160 år etter.

Denne praksisen går bl.a. ut på at egen industriell effektivitet er vel og bra, men skal man slå sine konkurrenter, er det også viktig å skaffe seg tilgang til billige råvarer og arbeidskraft samt flere og større markeder enn sitt eget hjemmemarked. USAs utenrikspolitikk i denne fasen tar derfor først og fremst sikte på å skaffe amerikanske industrikonsern som f.eks. United Fruit Company, DuPont, Ford, Proctor & Gamble, General Electric, Standard Oil og ITT, kontroll over viktige industrielle råvarer som kakao, kaffe, gummi, malmer, industrimineraler, tropiske frukter, krydder, naturlige kjemikalier, etc. Virkemidlene var politisk undergraving, militære angrep, okkupasjoner, diplomatiske trusler og annekteringer av andre lands territorier. Med unntak av annektering, er USAs virkemidler stort sett de samme i dag.

1) 1846 - 1848, militær intervensjon og annektering, Mexico
I 1821 blir Mexico uavhengig av Spania. I årene etterpå er det stor innvandring av amerikanske borgere til den meksikanske provinsen Texas. I 1836 erklærer innvandrerne Texas som egen republikk, uavhengig av Mexico. Dette fører til at USA legger fram en krigsærklæring i form av store territoriale krav overfor Mexico.

USA vant krigen og tvang Mexico til å avstå Texas, California, Nevada, Utah, samt deler av Colorado, Arizona, New Mexico og Wyoming. Mexico mistet med dette ca. 55 % av sitt territorium. På denne tida er James Polk Knox (Demokrat, 1845 - 1849) president i USA.

2) 1854, militær intervensjon, Japan
USAs flåtestyrke angriper Japan og tvinger landet til å inngå en traktat med USA (Kanagawa-traktaten) som åpner Japan for amerikanske økonomiske interesser. Dette skjer mens Franklin Pierce (Demokrat, 1853 - 1857) er president i USA.

3) 1883 - 1898, militær okkupasjon og annektering, Hawaii
USA ilandsetter soldater og annekterer det uavhengige kongedømmet Hawaii som i 1898 gjøres til en del av USA. Dette skjer under presidentene Chester A. Arthur (Republikaner, 1881 - 1885), Grover Cleveland (Demokrat, 1885 - 1889 og 1893 - 1897), Benjamin Harrison (Republikaner, 1889 - 1893) og William McKinley (Republikaner, 1897 - 1901).

4) 1889, militær intervensjon og okkupasjon, Cuba
Under påskudd om at spanske aktivister har sprengt kanonbåten ”USS Maine” på havnen i Havanna, erklærer USA krig mot Spania. Det blir innledning til den ”spansk – amerikanske krig” fra 25. april til 10. des. 1889.

Til tross for at cubanske frigjøringsgrupper hadde kjempet mot det spanske kolonistyret i flere tiår og deltatt aktivt i kampene også i 1889, får de ingen innflytelse over sitt eget land ved fredsinngåelsen (Paris-avtalen) mellom USA og Spania. USA okkuperer Cuba og landet blir under amerikansk styre fram til 1902. Dette skjer under president Grover Cleveland (Demokrat, 1885 – 1889) og Benjamin Harrison (Republikaner, 1889 – 1893).

5) 1890, militær internvensjon, Argentina
Tropper sendes til Buenos Aires for å beskytte amerikanske økonomiske interesser i forbindelse med en folkelig oppstand mot landets mektige godseiere. Dette skjer under president Benjamin Harrison (Republikaner, 1889 – 1893).

6) 1891, militær intervensjon, Chile
USA sender tropper til Chile som settes inn i borgerkrigen mellom president Balmaceda og tilhengerne av nasjonalforsamlingen. Igjen gjelder det å støtte og beskytte amerikanske interesser i bl.a. gruveindustrien. På denne tida er Benjamin Harrison (Republikaner, 1889 – 1893) president i USA.

7) 1891, militær intervensjon og annektering, Haiti
Tropper sendes for å slå ned en oppstand blant svarte arbeidere. USA annekterer øya Navassa som amerikansk territorium. Dette skjer under president Benjamin Harrison (Republikaner, 1889 – 1893).

8) 1894, militær intervensjon, Nicaragua
USA ilandsetter soldater i Bluefields for å beskytte amerikanske økonomiske interesser i bananer og tropiske treslag. Okkupasjonen varer en måned, og tar sikte på å få nicaraguanerne til å ”holde fingrene unna” USAs interesser i Nicaragua. Dette skjer mens Grover Cleveland (Demokrat, 1893 - 1897) er president i USA.

9) 1894 - 1895, militær intervensjon, Kina og Korea
USA ilandsetter marinesoldater i Kina og i Soul i Korea under den første japansk-kinesiske krig (1894 - 95) for å beskytte amerikanske økonomiske interesser. Dette skjer mens Grover Cleveland (Demokrat, 1893 - 1897) er president i USA.

10) 1895, militær intervensjon, okkupasjon og deling av landet, Colombia
USA ilandsetter marinesoldater i Colombia i 1895. I 1903 løsriver soldatene med støtte fra lokale godeiere en Colombisk provins (Panama) og gjør den til en ”selvstendig stat”. Panamakanalen påbegynnes i 1901. I 1914 og under president Woodrow Wilson, blir provinsen annektert av USA fram til 1999. Hensikten er å kontrollere sjøveien til Stillehavet samt markeder og ressurser i Asia og Oseania. Dette skjer mens Grover Cleveland (Demokrat, 1893 - 1897) er president i USA.

11) 1896, militær intervensjon, Nicaragua
USA ilandsetter marinesoldater i havnebyen Corinto for å beskytte amerikanske økonomiske interesser under politiske uroligheter. Dette skjer mens Grover Cleveland (Demokrat, 1893 - 1897) er president i USA.

12) 1898, militær intervensjon, Nicaragua
Marinesoldater ilandsettes i havnebyen San Juan del Sur for å beskytte amerikanske økonomiske interesser under politiske uroligheter. Dette skjer under William McKinley (Republikaner, 1897 - 1901) presidentperiode i USA.

13) 1898 - 1901 - 1913, militær intervensjon og okkupasjon, Filippinene
I 1897 tvang den filippinske frigjøringsbevegelsen Spania til å oppgi Filippinene som koloni. Det hele tar en ny vending da spanjolene taper den spansk-amerikanske krig (1889), og tvinges til å selge Filippinene, Guam og Puerto Rico til USA for 20 millioner dollar. USA angriper den gryende selvstendige nasjonen, og utløser dermed den filippinsk-amerikanske krig (1899 – 1913).

Krigen avsluttes i 1901, men det føres geriljakrig mot okkupantene fram til 1913. Amerikanske tropper gjør seg gjentatte ganger skyldig i alt fra regulært folkemord til krigsforbrytelser og tortur. Brutaliteten i de amerikanske marinesoldatenes herjinger lar seg til slutt ikke hemmeligholde lenger, og kommer mer til syne i amerikanske aviser.

Avsløringene av de amerikanske troppenes atferd sjokkerer bl.a. forfatteren Mark Twain som kritiserer overgrepene på det sterkeste. I 1913 anslås de sivile tapene å ligge på en plass mellom 500.000 til 1.000.000 filippinere.

Dette skjer under presidentperiodene til William McKinley (Republikaner, 1897 - 1901), Theodore Roosevelt (Republikaner, 1901 - 1909) og William Taft (Republikaner, 1909 - 1913).

Filippinene får sin selvstendighet først i 1946. På dette tidspunktet har amerikanske økonomiske interesser forankret seg og har fortsatt stor økonomisk kontroll over landet.

(Illustrasjonen er hentet fra New York Journal, 5. mai, 1902. Teksten lyder "Drep alle over ti år" og henspiller seg på ordren som US-general Jacob H. Smith ga sine tropper på Filippinene. Kunstneren har treffende nok erstattet USAs nasjonalsymbol, ørnen, med en svart gribb)

14) 1899, militær intervensjon, Samoa
Marinesoldater ilandsettes for å sikre at en USA-vennlig regent kommer på tronen. Krigsskipet "USS Philadelphia" og krigsskip fra Storbritannia angriper de innfødte med artilleri. Dette skjer under William McKinleys (Republikaner, 1897 - 1901) presidentperiode i USA.

15) 1899, militær intervensjon, Nicaragua
Marinesoldater ilandsettes ved Bluefields under William McKinleys (Republikaner, 1897 - 1901) presidentperiode i USA.

16) 1898 - 1901, militær intervensjon, Kina
USA ilandsetter soldater for å slå ned det kinesiske opprøret (Bokseropprøret) mot utenlandsk imperialisme. I alt 45.000 tungt bevæpnede soldater fra ”Åttenasjonsalliansen” (USA, Storbritannia, Frankrike, Italia, Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) deltar i krigen mot kineserne. Dette skjer under presidentperioden til William McKinley (Republikaner, 1897 - 1901).

Den 7. sept. 1901 tvinges Kina til å underskrive ”Bokserprotokollen”. Der tvinges de til bl.a. å betale 333 mill. dollar som straff og krigsskadeerstatning(!) Dessuten må de godta at utenlandske misjonærer og forretningsfolk fritt skal kunne ferdes rundt om i landet. Et godt eksempel på imperialismens praksis med å kombinere militærmakt, forretningsvirksomhet og religion (sverd, børs og katedral) i arbeidet for å underlegge seg andre nasjoner og kulturer.

17) 1903, 1907, 1911, 1912, 1924, 1925, militære intervensjoner, Honduras
USAs marine og marinesoldater intervenerer i perioden 1903 – 1925 hele syv ganger for å forhindre revolusjon og beskytte amerikanske interesser, især innen frukthandel (United Fruit Company) og gruveindustri. I løpet av denne perioden fungerer følgende amerikanske presidenter: Theodore Roosevelt (Republikaner, 1901 - 09), William H. Taft (Republikaner, 1909 - 1913), Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) og Calvin Coolidge (Republikaner, 1923 - 1929)

18) 1903 -1904, militær intervensjon, Den Dominikanske republikk
Marinesoldater fra USA slår ned et opprør mens Theodore Roosevelt (Republikaner, 1901 - 09) er president i USA.

19) 1904 -1905, militær intervensjon, Korea
Marinesoldater ilandsettes under den russisk-japanske krig for å beskytte amerikanske økonomiske interesser. I USA er Theodore Roosevelt (Republikaner, 1901 - 09) president.

20) 1907, militær intervensjon, Honduras
Marinesoldater ilandsettes i forbindelse med krig mellom Nicaragua og Honduras. Igjen er hensikten å beskytte amerikanske økonomiske interesser. I USA er Theodore Roosevelt (Republikaner, 1901 - 09) president.

21) 1908, militær intervensjon, Panama
Marinesoldater ilandsettes for å sikre at USA-vennlige politikere vinner et ”demokratisk” valg. I USA er Theodore Roosevelt (Republikaner, 1901 - 09) president.

22) 1906 - 1909, militær intervensjon og okkupasjon, Cuba
Under et demokratisk valg der cubaneren Tomas Estrada Palma vinner valget, intervenerer USA med marinesoldater, okkuperer landet og innsetter en amerikansk guvernør for å styre Cuba. Årsaken er at Palma ønsker bedre handelsvilkår med USA enn det USA er villig til å gi nabolandet. Dette skjer mens Theodore Roosevelt (Republikaner, 1901 - 09) er president i USA.

23) 1910, militær intervensjon, Nicaragua
Amerikanske marinesoldater ilandsettes i Bluefields and Corinto. Igjen er hensikten å støtte og beskytte amerikanske økonomiske selskaper. I USA er William H. Taft (Republikaner, 1909 - 1913) president.

24) 1912, militær intervensjon, Cuba
USA ilandsetter soldater for å beskytte USAs økonomiske interesser i Havanna i forbindelse med korrupsjonsskandaler under president Miguel Gómez. I USA er William H. Taft (Republikaner, 1909 - 1913) president.

25) 1912 - 1933, militær intervensjon og okkupasjon, Nicaragua
USAs marinesoldater og flystyrker okkuperer Nicaragua i 20 år. Hensikten er å støtte den USA-vennlige regjerningen i kampen mot geriljaen til Augusto C. Sandino, og slik trygge amerikanske økonomiske interesser. Sandino ble i 1934 myrdet av general Anastasio Somoza som to år senere begikk statskupp.

Somoza etablerte et familiedynasti som ble USAs trofaste støttespiller i 43 år, og som ble viden kjent for sine systematiske brudd på menneskerettighetene. På linje med de fleste andre amerikanske presidenter så også president Harry Truman (1945 - 1953) bort fra slikt. Utsagnet "He's a bastard, but he's our bastard" taler sitt tydelige språk om hvor dypt respekten for folkerett og menneskerettigheter tradisjonelt har stukket hos amerikanske presidenter.

Okkupasjonen begynner under president William H. Taft (Republikaner, 1909 - 1913) og "avsluttes" under president Franklin D. Roosevelt (Demokrat, 1933 - 1945).

26) 1914 - 1918, militær intervensjon, Mexico
Valgsvindel fra president Diaz utløser den mexicanske revolusjonen (1910 – 1921). Francisco Madero, oppfordrer til folkelig opprør. Med seg har han Emiliano Zapata og Pancho Villa. I 1911 går Diaz av og Madeo blir president inntil han avsettes av general Huerta i 1913.

I 1914 og under president Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) griper USA inn med en stor flåte- og troppestyrke som blokkerer havnen i Veracruiz slik at Huerta ikke kan motta våpen og penger fra den tyske keiser Wilhelm II. Huerta flykter og USA påser at Venustiano Carranza velges til president. Villa og Zapata bryter med Carranza fordi han ikke vil skape en mer rettferdig politikk for jordløse og fattige.

27) 1914 - 1924, militær intervensjon og okkupasjon, Den Dominikanske republikk
Marinesoldater slår ned et opprør i byen Santo Domingo og okkuperer Haiti for å sikre amerikanske økonomiske interesser, især innen sukker. USA innsetter en militærregjering med Harry Shepard Knapp som leder. Befolkningen starter en geriljakrig mot okkupantene med utgangspunkt i de østlige provinsene i landet. Okkupasjonen starter under president Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) og avsluttes under president Calvin Coolidge (Republikaner, 1923 - 1929).

28) 1914 - 1934, militær intervensjon og okkupasjon, Haiti
Amerikanske banker klager over at Haiti ikke er i stand til å betjene lån. Flåtestyrker og marinesoldater angriper og okkuperer Haiti i 1914. Okkupasjonen er brutal og varer til 1934. I løpet av disse årene årelates Haiti tilstrekkelig til at amerikanske økonomiske interesser er fornøyd. Okkupasjonen starter under president Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) og avsluttes under president Franklin D. Roosevelt (Demokrat, 1933 - 1945).

29) 1916 - 1920, militær intervensjon, Cuba
USA intervener i demokratisk valg på Cuba mens Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) er president i USA. I 1916 lå alt an til at Alfredo Zayas y Alfonso ville bli valgt til Cubas president, men USA griper inn og sørger for at USAs stråmann, general Mario Garcia Menocal, blir sittende fram til 1920.

30) 1917 - 1933, militær intervensjon, okkupasjon og forsøk på annektering, Cuba
Tropper ilandsettes og okkuperer landet i 16 år. USA erklærer Cuba som et økonomisk protektorat underlagt USA. Okkupasjonen starter under USA-president Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) og avsluttes under president Franklin D. Roosevelt (Demokrat, 1933 - 1945)

31) 1917 - 1922, militær intervensjon, Sovjetunionen
Etter oktoberrevolusjonen i 1917 gjennomfører USA fem landinger av tropper som har som mål og støtte ”de hvite” og sørge for at revolusjonen går til grunne. Intervensjonene skjer under presidentene Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) og Warren G. Harding (Republikaner, 1921 - 1923)

32) 1919, militær intervensjon, Honduras
Under president Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) ilandsettes marinesoldater etter valg for å trygge amerikanske interesser.

33) 1920, militær intervensjon og okkupasjon, Guatemala
USA sender krigsskip og marinesoldater som okkuperer deler av Guatemala i to uker i forbindelse med streikende fagforeninger. Hensikten er å slå ned streiken og beskytte amerikanske investeringer. I USA er Woodrow Wilson (Demokrat, 1913 - 1921) president.

34) 1922, militær intervensjon, Nicaragua
Krigsskipet "USS Galveston" ilandsetter marinesoldater for angivelig å styrke USAs ambassadevakt i forbindelse med politiske uroligheter i landet. I USA er Warren G. Harding (Republikaner, 1921 - 1923) president.

35) 1922, militær intervensjon, Tyrkia
Tropper ilandsettes i Smyrna i Tyrkia for å kjempe mot tyrkiske nasjonalister som ledes av Mustafa Kemal AtaTürk, grunnleggeren av det moderne Tyrkia. Dette skjer mot slutten av den Gresk-Tyrkiske krig (1919 - 1922), og synes å være et av de få tilfeller der USAs angrep på et annet land, ikke kan tilskrives amerikanske øknomiske interesser. Snarere er det her snakk om å leve opp til forpliktelser som USA hadde inngått med sine allierte i forbindelse med 1. verdenskrig (1914 - 1918). Ikke desto mindre kan det sees som et brudd på folkeretten, dels fordi 1. verdenskrig og dermed alliamseforholdene var fullendt, og dels fordi Tyrkia ikke hadde stått bak noe angrep på USA som ga USA rett til å forsvare seg.

I USA er Warren G. Harding (Republikaner, 1921 - 1923) president.

36) 1922 - 1927, militær intervensjon, Kina
Tropper sendt i forbindelse med et opprør i befolkningen og for å beskytte amerikanske økonomiske interesser. Intervensjonene skjer under president Warren G. Harding (Republikaner, 1921 - 1923) og Calvin Coolidge (Republikaner, 1923 - 1929)

37) 1924 – 1925, militær intervensjon, Honduras
Tropper ilandsettes to ganger under et valg for å sikre valg av USA-vennlige politikere. I USA er Calvin Coolidge (Republikaner, 1923 - 1929) president.

38) 1925, militær intervensjon, Panama
Marinesoldater ilandsettes for å slå ned en generalstreik. I USA er Calvin Coolidge (Republikaner, 1923 - 1929) president.

39) 1927 - 1934, militær intervensjon, Kina
Marinesoldater utstasjoneres i store deler av landet for å støtte Komintang (Chiang Kai-shek) i konfliktene med uavhengige krigsherrer og Mao Zedongs bevegelse. Invasjonene skjer under presidentene Calvin Coolidge (Republikaner, 1923 - 1929) og Herbert Hoover (Republikaner, 1929 - 1933)

40) 1932, militær intervensjon, El Salvador
Krigsskip sendes for å slå ned et opprør ledet FMLN (Farabundo Martí National Liberation Front) som ønsker en jordreform / jord til fattigbønder. I USA er Herbert Hoover (Republikaner, 1929 - 1933) president.

USAs overgrep opp gjennom tidene

2009-05-02T13:32:00.045+02:00

Barak Obama ble høsten 2008 valgt til USAs 44. president. Med unntak av en del reaksjonære politikere og økonomiske maktgrupper i verden, trakk de fleste et lettelsens sukk. Endelig var verden kvitt vår tids største imperialistiske avskum, krigsforbryteren og torturforkjemperen George W. Buch og hans republikanske gangstere. Politikere og regjeringer rundt om i verden, som tidligere hadde logret som servile hunder for Bush-banden, ga seg nå til å lovprise og geniforklare Obama. Det sier en god del om redeligheten og den etiske standarden til disse politikere.

En av dem var Norges FrP-leder Siv Jensen som i 2008 var utenlandsk representant på Det Republikanske Partis årsmøte, men som etter valget av Obamba var blant de første norske gratulantene.

Nå i mai 2009 har Obamas presidentperiode bare vart i noen måneder. Det er derfor altfor tidlig til å avgjøre om han står for en kvalitativ annen politikk enn den notoriske bølle-politikken som så langt har kjennetegnet USAs utenrikspolitikk. Historiske fakta taler dessverre for at vi kommer til å se langt etter endringene. Uavhengig om amerikanske presidenter har kommet fra det republikanske eller det demokratiske parti, har utenrikspolitikken ligget fast opp gjennom tidene. Hovedmålet er å trygge amerikanske storbedrifters økonomiske interesser, og utenrikspolitikken kan kort beskrives som en praksis i fem ledd:

Lag et påskudd om at USA vil ivareta en eller annen høyere hensikt (verdensfreden, menneskerettighetene, rettferdigheten, demokratiet, etc.)

Bruk deretter dette påskuddet til å rettferdiggjøre at USA dessverre ser seg nødt til å bryte folkeretten, og angripe eller intervenere i et annet lands indre anliggender.

Hold skjult for allmennheten at hensikten med intervensjonen er å tjene USAs egne økonomiske interesser og ambisjoner

Blir bløffen avslørt av uavhengige media eller journalister som det ikke har vært mulig å kjøpe, benekt alt og forsøk å stemple alle avsløringer som oppspinn og USA-fiendtlig propaganda uten rot i virkeligheten

Hvis det heller ikke virker, spark ansvaret nedover i rekkene og finn noen syndebukker. Still gjerne en offiser eller noen menige soldater for retten for å ha handlet på egen hånd, uten at politiske eller militære overordnede var involvert

Ser vi denne praksisen i lys av de tre første leddene, har vi her i Norge et godt ordtak som beskriver en slik praksis. Her hos oss heter det: ”Skit i Norge, leve Toten!” Den amerikanske varianten er: ”Skit i verden, leve USA!” Ser vi denne praksisen i lys av de to siste leddene, har vi oppskriften som uetiske kommunikasjonsrådgivere mener alle politikere bør lære seg, for å kunne føre sine velgere og resten av befolkningen bak lyset. "Det viktigste er ikke å snakke sant, men å bli gjenvalgt", heter det blant de skurkene.

I noen innlegg i tida framover settes fokus på USAs brudd på folkeretten gjennom sine illegitime intervensjoner i andre lands indre anliggender. I flere av disse intervensjonene bryter USA også en rekke andre internasjonale konvensjoner som f.eks. Genèvekonvensjonene og FNs menneskerettighetskonvensjoner.

Følgende kilder er blitt brukt i arbeidet med å lage innleggene i denne serien:

William Blum, "Rogue State. A guide to the world's only superpower”, Common Courage Press, 2000
William Blum, "Killing hope - U.S. Military and CIA Interventions Since World War II", Common Courage Press, 1995
Noreena Hertz, "Den tause revolusjonen - Global kapitalisme og demokrati", Cappelen, 2004
Jan Nederveen Pieterse, "Is ther hope for uncle Sam? - Beyond the American Bubble," Zed Books, 2008
Eduardo Galeano, "Latinamerikas åpne årer", Pax, 1979
Naomi Klein, "Sjokkdoktrinen - Katastrofekapitalismens fremmarsj", Oktober, 2007
Den engelske, norske og spanske utgaven av nettleksikonet Wikipedia
Howard Zinn, ”USA – folkets historie”, Oktober forlag, 2006
Ziauddin Sardar og Merryl W. Davies, "Hvorfor hater så mange USA?", Spektrum forlag, 2002

Følgende hendelser er ikke tatt med i innleggene i denne serien:

USAs invasjoner og krigshandlinger i forbindelse med 1. og 2. verdenskrig
Ilandsetting av militærpoliti i utenlandske stater
Krigsfartøy sendt for å underbygge amerikanske diplomatiske trusler
Ilandsetting av ytterligere tropper i land der det allerede finnes amerikanske tropper
Dekkoperasjoner hvor amerikanske bakkestyrker ikke er direkte underlagt amerikansk kommando
Dekkoperasjoner der US Airforce-piloter flyr utenlandske fly for ikke å avsløre USA innblanding i et lands indre anliggender
Redningsoperasjoner av personer som er blitt tatt som gisler av organisasjoner som er i konflikt med USA
Rådgiving og trening av utenlandsk militært og politisk personell, herunder opplæring i tortur og terrorisme på bl.a. School of Americas, dersom det ikke også har involvert deltakelse fra amerikansk militært personell i kamphandlinger på fremmed territorium
Drap og drapsforsøk foretatt på utenlandske statsledere som ikke også har medført deltakelse i statskupp

Drittsekken Fogh Rasmussen

2009-04-04T19:15:00.023+02:00

Danmarks statsminister, krigshisseren og konfliktskaperen Anders Fogh Rasmussen, er blitt valgt til generalsekretær i Nato. Rasmussen har i mange år gjort seg kjent som Europas største spyttslikker til USAs hittil verste president, George W. Bush. Hva slags troverdighet har denne notoriske løgnhalsen som til og med førte sitt eget folk bak lyset i 2003 for å sikre Danmarks støtte til USAs folkerettstridige aggresjonskrig mot Irak? Valgt av det danske folket som han ikke nølte med å førte bak lyset til fordel for en fremmed, utenlandsk makt, hans kjære USA. Det finnes et ord om slike personer. Ordet er landsforræder.

Valget av dette politisk degenererte krapylet viser at Nato nå er fullstendig ute av kurs. Nato skulle være en felles forsvarspakt, men med krapylet Fogh Rasmussen bak rattet har man mistet enda mer av sin troverdighet. At han fikk støtte av president Obaba, var ventet. At han også fikk støtte av Norge ut fra statsminister Stoltenbergs argument om at vi har tradisjoner for å støtte nordiske kandidater, viser at Stoltenberg og den hittill rasjonelt opptatte, Gahr Støre, lar vettet vike for tradisjonen.

At dette surrelastiske spillet vil skape ytterligere splid mellom sør og nord i verden og gi USA enda større makt over Nato, spiller ingen rolle. Tradisjoner er viktigst iht. til Stoltenberg. Hva annet kan man si enn at Nato holder stø kurs på enkelte felt; idioti foretrekkes framfor rasjonalitet. Og hva kan man si om Stoltenberg? Når tradisjoner skal følges selv i et så viktig spørsmål som krig og fred, betyr vel det også at tradisjonener bør følges på områder der massedrap er langt mindre overhengende. Som f.eks gamle, hevdvunne tradisjoner som kjønnslemlestelse i Øst-Afrika og tradisjonell kvinneundertrykkelse rundt om i verden?

Warszawapakten er oppløst. Nå er det på tide å oppløse vår tids største trussel mot freden i verden. La oss få en europeisk forsvarsunion og ikke et stadig mer forkvaklet Nato der det som står fremst på agendaen er å tilfredsstille USA-imperiets umettelige krigshunger og krigsindustri. Med quislingen Fogh Rasmussen bak rattet blir det Pentagon og amerikansk militærindustri som styrer Nato og ingen andre.

Pensjonsfondet - vår kyniske sjefsinvestor

2009-03-26T01:29:00.011+01:00

Hvor ofte har ikke vi hørt stortingspolitikere og skiftende regjeringer utbasunere sin stoooooore bekymring for raseringen av regnskogene rundt om i verden? Og hvor ofte har vi ikke blitt forsikret om at Norge, og herunder Pensjonsfondet (Oljefondet), ikke vil investere i virksomheter som står bak ødeleggelsene?

Gang på gang har vi hørt det. Gang på gang. Men i norsk utenrikspolitikk og global finanspraksis er det ofte langt mellom liv og lære, eller for å si det rett ut; langt mellom politikernes løfter og virkelighetsoppfatning på den ene siden og realitetene på den andre.

En undersøkelse foretatt av Regnskogsfondet viser at Pensjonsfondet fortsatt(!) investerer penger i selskap som raserer regnskog. Og ikke nok med det, fondet har faktisk økt sine investeringer fra 4,8 milliarder i 2007 til 8,7 milliarder kroner i 2008; fordelt på de internasjonale verstingene blant regnskogsvandalene, Samling (Malaysia) og Olam (Singapore), palmeoljeselskapet Wilmar International (Singapore), samt oljeselskapene Repsol (Spania), Occidental (USA) og Chevron (USA).

Pensjonsfondets etiske fallitt er også synlig på annet hold. Størstedelen av norske politikere liker å framstå som fredselskere og fredsmeklere rundt om i verden, ikke minst når det gjelder Midt-Østen og i forbindelse med sionismens
gjentatte krigsforbrytelser mot den palestinske sivilbefolkningen. Siste gang i Gaza-massakren januar 2009, der 1305 palestinere (herunder mange barn) og 13 israelere (herav 10 soldater) ble drept.

Men heller ikke her ligger Pensjonsfondet på latsiden. Tvert om serverer de også her et lyskespark på all etisk forsvarlig investoratferd. Norwatch kan nemlig dokumentere at Pensjonsfondet har investert i Sionistiske selskap (Africa-Israel Investments og Danya Cebus) som bl.a. står bak byggingen av folkerettstidige og dermed ulovlige bosettinger på Vestbredden.

Hva betyr så alt dette? At Pensjonsfondet styres av amoralske folk som går over lik for lukrative investeringer? At Pensjonsfondet styres av personer som ikke har kontroll, og som derfor stadig kommer i skade for å bryte etikk og internasjonal lov? Eller er det kanskje slik at Pensjonsfondet bare følger ordinær norsk utenrikspolitisk praksis. Det vil si at til og med drap og tortur er OK, så lenge vi selv eller våre allierte står bak, og så lenge som det lar seg gjøre å fabrikkere en løgn som kan bli akseptert som sannhet av befolkning og presse i Norge.

Kanskje er det så enkelt? Men i så tilfelle bør ledelsen i Pensjonsfondet straks få fyken. De er råttent dårlige på dekkhistorier og blir derfor stadig avslørt. . . . . . . Eller kanskje bør fondets ledelse få et lynkurs i hvordan man kan utvikle gode dekkhistorier og desinformasjon? Kursholdere kan vi jo raskt skaffe til veie blant våre venner i CIA og Pentagon.

Konrads tankesmie

2009-03-25T00:28:00.013+01:00

Konrad er en hardtslående fyr det står respekt av - les hans innlegg i dag.

Det er ingen ting som gjør meg mer forbanna enn at mennesker blir trakassert og fengslet fordi de står opp for det de tror på. I Norge tar vi demokratiet for gitt. På Cuba fengsles mennesker som vil benytte seg av den ytringsfrihet vi tar som en selvfølge." Det er vanskelig å være uenig med Jan Tore Sanner i dette.

Dette er en treffende beskrivelse av hvordan Sanners gode venner, Bush-regimet, opprettet en konsentrasjonsleir for politiske fanger på Cuba. På Gitmo ble mennesker fengslet og trakassert bare på grunn av sin religion. På Gitmo har hundrevis vært internert uten lov og dom bare fordi Bush-folkene hadde en fiks ide om at var "evil doers".

Sami Al-Hajj satt fanget på Guantanamo i årevis utelukkende fordi han var journalist i USA-kritiske Al Jazeera, han benyttet seg av ytringsfriheten. Hører du Sanner? Han satt fengslet fordi han var journalist, han var en politisk fange. Han ble fengslet av dine venner som ditt parti ønsket å gå til krig sammen med for å kunne stue vekk enda flere "terrorister".

Sanner siktet naturligvis ikke til Bush-regimet, men til Castro-regimet (som faktisk har fengslet færre enn Bush-regimet på den samme øya). Det er så få kommunistiske regimer igjen i verden at Høyre krampeaktig gjøre det meste ut av den rettmessige kritikken som kan og bør rettes mot Castro. Sanner glemmer behendig (eller kanskje han har selektive hukommelse?) at den største leiren for politiske fanger på Cuba tilhører USA.

Det er lite som gjør meg mer forbanna enn sleipe dobbeltmoralister som Sanner. Han snakker med store bokstaver om ytringsfrihet, menneskeretter og demokrati det ene øyeblikket, samtidig som han og hans parti var ivrige støttespillere for et regime som etter 9/11 gjorde sitt beste for å undergrave det samme. Sanner og Høyre har ingen troverdighet.

Hva kan man si? Hadde tenkt å si noe selv om dette, men Konrad kom meg tungt og utsøkt treffende i forkjøpet. Sanner fikk som fortjent. Riktignok skriver den gode Konrad som om USAs konsentrasjonsleir på Guantanamo er nedlagt. Det er den selvsagt ikke, selv om det amerikanske folket etter to ganger med George W. Bush snublet seg til å velge en president med høyere IQ enn antall fingre og tær. Obama har sagt at Guantanamo skal nedlegges i slutten av 2009, men siden samtlige presidenter etter 1945, med unntak av Jimmy Carter, har vist seg å ha særdeles gode egenskaper som notoriske løgnere, får vi vel bare håpe og vente . . . . og se. Men nå snakker jeg meg bort og uansett! Konrad er en grepa kar! Vive!

Krigsmakten Norge

2009-03-11T23:04:00.018+01:00

Knapt noe politisk virkefelt er mer skittent og etisk suspekt enn forsvars- og utenrikspolitikk. På de øvrige virkefeltene er tross alt velgernes tilgang på informasjon langt større. Derfor blir det vanskeligere å føre folk og kritiske medier bak lyset – i alle fall over lengre tid. La oss se nærmere på en interessant parallell.

5. februar 2003 stod USAs utenriksminister Colin Powell fram i FNs sikkerhetsråd og framførte løgnen om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen: ”Vi har førstehånds opplysninger med beskrivelse av biologiske våpenfabrikker på skinner og hjul".

USAs vanlige servile haleheng, deriblant Norge og de øvrige Natolandene, svelget som vanlig løgnen, og dermed hadde USAs hittil verste president i nyere tid, George W. Bush, skaffet seg ryggdekning til en angrepskrig på Irak. Å føre egen befolkning og internasjonal opinion bak lyset, ble og blir fortsatt ytterligere holdt ved like ved at journalister systematisk nektes muligheter til undersøkende journalistikk i både Irak og Afghanistan.

I NRK (Radioselskapet 26.02.09) stod Norges krigsminister, Anne-Grete Strøm-Erichsen (AP), fram og fortalte at Norge ikke er i krig i Afghanistan. I henhold til Norges offisielle utenrikspolitikk deltar Norge ikke i USAs krigshandlinger i Afghanistan i "Operation Enduring Freedom” (OEF), men i den fredsbevarende og FN-oppnevnte styrken "International Security Assistance Force" (ISAF). I NRKs Brennpunkt 3.03.09 kom det imidlertid fram at norske soldater ved flere anledninger har kjempet side om side med bl.a. amerikanske soldater i OEF, og kan derfor ha deltatt i drap på sivile slik amerikanske tropper også har stått bak andre steder i landet. Spørsmålet om norske soldater kjempet sammen med amerikanske, kunne imidlertid ikke besvares av norske militære ledere i Afghanistan, fordi NRK-journalistens spørsmål ble (sitat) ”regnet som farlig for soldatenes sikkerhet”. Spørsmålet til journalisten kunne ikke skade noen. Det var vel heller slik at man var engstelig for at noen skulle forsnakke seg og røpe sannheten, og dermed sette norske soldaters liv i fare for represalier fra befolkningen.

Det blir interessant å se hva som kommer for dagen når dyktige journalister til slutt får gravd fram hva som virkelig skjer i Afghanistan. Inntil da får vi bare ta norske og amerikanske politikeres patetiske unnskyldninger, desinformasjon og regelrette løgner til etterretning. Vi er blitt vant til det med årene.

Jump – you fuckers!

2009-03-10T01:20:00.009+01:00

Jeg har ikke mange idoler, men Eva Joly er definitivt en av dem. I slagskyggen av den internasjonale finanskrisen, besøker hun i disse dager det konkursrammede Island, et av Europas største slaktoffer for retningslinjene til den moderne bandittøkonomiens far, den amerikanske økonomen Milton Friedman og hans Chicago School of Economics.

Hans store bidrag til verdens utvikling, og godt hjulpet av USAs tidligere president Ronald Reagan og Storbritannias statsminister Margareth Thatcher, var å legge til rette for en internasjonal ”la det skure og gå”-økonomi der myndighetene i alle land skulle la markedet styre, helt uten innblanding fra folkevalgte politikere. Eller for å formulere Friedmans tese i sin grelle realitet; ”la markedet kun bli styrt av de involverte aktørene, uten innblanding av lov og orden ut over avtalerett. At kriminelle opererer på markedet kan selvsagt skje, men det vil markedet selv ordne opp i”.

I dag ser vi hva Friedmans bandittøkonomi har bidratt til, og på Island er dens bidrag særlig påtakelig. Styringsrenten har steget til 18 %, inflasjonen er over 17 %, valutaen faller som en stein og arbeidsledigheten har passert 10 %. For på Island har myndighetene fullt ut praktisert Friedmans teser. Null politisk styring førte blant annet til at islandske forbrytere kunne ta gigant-lån i Islandske banker. Et eksempel er Islands største bank, Kaupthing, som lånte ut over 20 milliarder(!) kroner til sine eiere bare måneder før den kollapset. Forbryterne saltet deretter pengene ned i Sveits, Luxemburg og Cayman Islands og andre skatteparadiser som i mange tiår har fungert som medsammensvorne for all verdens økonomiske forbrytere. Selv trakk de seg tilbake til bl.a. Florida og USA (the home of the brave) etter alt slitet. Der soler de antakeligvis magene sine og bruker de små skurkehjernene sine til å tenke ut nye forbrytelser. Fan vil ha mer, som et gammelt ordtak sier.

Jolys oppskrift for Island er å etterforske forbrytelsene, straffe skurkene og få konfiskert mest mulig av midlene de har svindlet unna. Det er jeg selvsagt helt enig i, men det er ikke fritt for at jeg i tillegg svermer for løsningen som fortvilte amerikanere skrev på sine plakater utenfor Wall Street da finanskrisen brøt løs: ”Jump – you fuckers!” Forbildet for demonstrantene var Wall Street-kollapsen i 1929 der deprimerte børsmeklere og spekulanter hoppet ut av vinduene. Den gangen hadde de tross alt en viss ære, og tok seg personlig nær av det økonomiske jordskjelvet de hadde medvirket til. I dag finnes ingen ære og desto større grunn er det til å rope: ”Jump – you fuckers!”

Rundt om i verden arbeider nå økonomer og banditt-økonomiens tankesmier på høytrykk for å finne måter de kan bortforklare årsakene til den internasjonale finanskrisen. Tar jeg ikke feil, kommer de fram til at krisen skyltes at politikerne ikke styrte for lite, men tvert om for mye(!) Disse tankesmienes innflytelse over politikere og massemedier er så pass stor at det ikke skulle forundre meg at det om noen måneder dukker opp nettopp slike forklaringer. Desto større grunn er det nå til å rope, og denne gangen enda høyere: ”Jump – you fuckers, og ta med tankesmiene deres i fallet!”

Jo da, selvsagt er det en vemmelig løsning. Ubehagelig for alle oss andre at gater og fortau blir tilgriset, men slikt kan tross alt fjernes og spyles bort. Når alt kommer til alt er det et atskillig mindre onde enn om verdensøkonomien igjen skulle bli styrt av disse kriminelle økonomiske snylterne. At vi her i Europa kommer til å slite, er en ting, men de effektene som krisen vil ha for millioner av mennesker i utviklingslandene i form av økt fattigdom, sult, død og elendighet, er noe vi verken kan eller bør tilgi. Derfor igjen: ”Jump – you fuckers!”