Pensjonsfondet - vår kyniske sjefsinvestor

Hvor ofte har ikke vi hørt stortingspolitikere og skiftende regjeringer utbasunere sin stoooooore bekymring for raseringen av regnskogene rundt om i verden? Og hvor ofte har vi ikke blitt forsikret om at Norge, og herunder Pensjonsfondet (Oljefondet), ikke vil investere i virksomheter som står bak ødeleggelsene?

Gang på gang har vi hørt det. Gang på gang. Men i norsk utenrikspolitikk og global finanspraksis er det ofte langt mellom liv og lære, eller for å si det rett ut; langt mellom politikernes løfter og virkelighetsoppfatning på den ene siden og realitetene på den andre.

En undersøkelse foretatt av Regnskogsfondet viser at Pensjonsfondet fortsatt(!) investerer penger i selskap som raserer regnskog. Og ikke nok med det, fondet har faktisk økt sine investeringer fra 4,8 milliarder i 2007 til 8,7 milliarder kroner i 2008; fordelt på de internasjonale verstingene blant regnskogsvandalene, Samling (Malaysia) og Olam (Singapore), palmeoljeselskapet Wilmar International (Singapore), samt oljeselskapene Repsol (Spania), Occidental (USA) og Chevron (USA).

Pensjonsfondets etiske fallitt er også synlig på annet hold. Størstedelen av norske politikere liker å framstå som fredselskere og fredsmeklere rundt om i verden, ikke minst når det gjelder Midt-Østen og i forbindelse med sionismens
gjentatte krigsforbrytelser mot den palestinske sivilbefolkningen. Siste gang i Gaza-massakren januar 2009, der 1305 palestinere (herunder mange barn) og 13 israelere (herav 10 soldater) ble drept.

Men heller ikke her ligger Pensjonsfondet på latsiden. Tvert om serverer de også her et lyskespark på all etisk forsvarlig investoratferd. Norwatch kan nemlig dokumentere at Pensjonsfondet har investert i Sionistiske selskap (Africa-Israel Investments og Danya Cebus) som bl.a. står bak byggingen av folkerettstidige og dermed ulovlige bosettinger på Vestbredden.

Hva betyr så alt dette? At Pensjonsfondet styres av amoralske folk som går over lik for lukrative investeringer? At Pensjonsfondet styres av personer som ikke har kontroll, og som derfor stadig kommer i skade for å bryte etikk og internasjonal lov? Eller er det kanskje slik at Pensjonsfondet bare følger ordinær norsk utenrikspolitisk praksis. Det vil si at til og med drap og tortur er OK, så lenge vi selv eller våre allierte står bak, og så lenge som det lar seg gjøre å fabrikkere en løgn som kan bli akseptert som sannhet av befolkning og presse i Norge.

Kanskje er det så enkelt? Men i så tilfelle bør ledelsen i Pensjonsfondet straks få fyken. De er råttent dårlige på dekkhistorier og blir derfor stadig avslørt. . . . . . . Eller kanskje bør fondets ledelse få et lynkurs i hvordan man kan utvikle gode dekkhistorier og desinformasjon? Kursholdere kan vi jo raskt skaffe til veie blant våre venner i CIA og Pentagon.